Wilse, Anders Beer (1865 - 1949) [no]

Anders Beer Wilse (12 June 1865 – 21 February 1949) was a Norwegian photographer who documented Norway in the early to mid-20th century and also worked in the United States.

Wilse was born in Flekkefjord, but grew up in Kragerø and decided early to become a sailor. After having graduated with a technical degree from the technical school in Horten in 1882, Wilse emigrated to the United States in 1884. He did not find work in the beginning, but eventually settled in Seattle working for the United States Geological Survey. He is reported to have acquired his first camera in 1886. He opened a photography store in Seattle in 1897, after having visited Norway, and married Helen Marie Hutchinson.

In 1900, his wife and children moved to Norway, and Wilse himself joined them, opening a photography store in Christiania in 1901, after 17 years in the United States.

Anders Beer Wilse

var en norsk fotograf som regnes som Norges fremste fotograf fra første halvdel av 1900-tallet. Han fotograferte over hele landet, og var en vesentlig fornyer av det fotografiske bildespråket i Norge. Wilses arkiv inneholder verdifull dokumentasjon av norsk arbeidsliv, folkekultur, mennesker og natur gjennom første halvdel av det forrige århundre. Bildene har blitt stående som sterke nasjonale ikoner over et framvoksende uavhengig og moderne Norge. Han er internasjonalt kjent, særlig i Norden, men også i USA, hvor han bodde i 16 år. Med kolorerte lysbilder av norsk natur reiste Wilse rundt og holdt foredrag, noe som på kort tid gjorde ham berømt.

Wilse hadde en sterk kjærlighet til det norske landskapet, med alle skiftningene i vær og natur. Med sitt 10 kilos platekamera og stativ på toppen av sekken gikk han på ski, syklet eller vandret han opp og ned langs fjell, fjorder og bygder. Han kunne ligge på lur i timevis for å vente på «fotogene» skyer eller et dramatisk lys. Han fulgte nøye med på «årstidenes begivenheter». Eksempelvis dokumenterte han fruktblomstringen i Hardanger, lofotfisket eller snøstormene langs Bergensbanen med tog som hadde snødd inne. Mest sannsynlig har ingen fotograf trålet landet på kryss og tvers like foretaksom og observerende som Wilse.

Etter landskapsfotografiet var portrettet Wilses største prioritet. Han tok tidlig portretter av kjente personer i samtiden, og fra rundt 1905 bygger han opp en bildekatalog med Norges fremste personligheter, og utvider derved sin fotografiske praksis. Han arbeidet med katalogen gjennom hele sin karriere og fulgte gjerne sine objekter over flere tiår. Mange av bildene har risset seg inn i vår bevissthet og nok preget våre forestillinger om de menn og kvinner som formet Norge på denne tiden.

Wilse hadde en enorm bildeproduksjon. Arkivet med rundt 200 000 motiver ble i 2014 tatt opp som del av Norges dokumentarv. Arkivet hans er trolig Norges viktigste fotoarkiv og kalles gjerne «Den store fortellingen om Norge». Her finnes sjangeropptak som barn i lek, folk i jobb, byungdom på ski, torgkoner, portretter og naturstemninger. De flere tusen postkortene han produserte, som ofte var originale papirpositiver (det vil si at de ble kopiert direkte på et fotopapir, som et «original») kunne også være håndkolorerte. Postkortene ble svært populære, og ble en viktig kilde til spredning av lokal kulturhistorie. De ble også et yndet samlerobjekt.

Anders Beer Wilse var født i Flekkefjord i 1865. Han var eldste sønn og andre barn av fem søsken. Faren, Lauritz Marius Wilse, var utdannet ingeniør, men jobbet som kaptein i infanteriet. Familien flyttet tidlig i Anders’ liv til Kragerø, som i 1870-årene var en av landets største sjøfartsbyer. Som offiserssønn vokste Anders opp i et kondisjonert hjem, og fikk tidlig erfaring med sjø og skuter. Som 13-åring tok han hyre til sjøs. 17 år gammel begynte han på Horten Tekniske Skole, og skulle gå i sin fars fotspor og bli ingeniør. Wilse var ferdig utdannet i 1884, men på grunn av den økonomiske depresjonen som rammet Norge hardt fra 1870-tallet og som varte til inn i 1890-årene, var det vanskelig å få arbeid. I 1884 besluttet derfor nittenåringen å emigrere til Amerika.

Som mange andre nordmenn slo Wilse seg ned i Midtvesten, først i Sør-Dakota. Etter mange strøjobber, fikk han endelig fast arbeid som ingeniør med prosjektering av den store jernbaneutbyggingen vestover i landet. Fra 1897 arbeidet han med karttegning for den amerikanske stats geografiske oppmåling i Seattle. Her kom han i berøring med fotografiet da han i 1897 skulle kartlegge de øde fjellområdene i Montana og Idaho.

I løpet av 1880-årene utviklet det seg nye og moderne fotografiteknikker i USA. Fotografene kunne nå kjøpe «ferdig film», det vil si ferdigpreparerte glassplatenegativer i butikkene, såkalte tørrplater. Tidligere hadde fotografene brukt våtplater, hvor de måtte helle den flytende emulsjonen på glassplatene selv. Med denne forenklingen åpnet fotografiet seg som et mer moderne dokumentasjonsverktøy og ble tilgjengelig på en lettere måte. Wilse var blant amatørene som kastet seg over de nye kameraene. Sommeren 1886 kjøpte han sitt første kamera. Etter diverse arbeid med jernbanelinjen på den amerikanske vestkysten, endte han i Seattle. Her kjøpte han seg inn i en fotoforretning i 1897, og engasjerte seg heretter fullt og helt i sin fotografiske virksomhet.

Seattle var blitt en viktig by etter at jernbanen sto ferdig i 1893. Gullfunnene i Alaska bidro også til stor gjennomstrømning av immigranter og lykkejegere. Mange nordmenn hadde dessuten slått seg ned her. Portretter ble særlig etterspurt, og fordi Wilse drev forretningen godt, kunne han ansette medarbeidere og selv reise rundt og fotografere. I 1898 ble han engasjert som fotograf og kartograf på en lengre ekspedisjon til fjellkjeden Granite Range, nord i Nevada.

Det var i Amerika at Wilse fikk smaken på naturfotografi. Han annonserte og beskrev fotografiene sine som scenic photography. I motivkretsene fra denne tiden finner vi blant annet en rekke bilder av den amerikanske urbefolkningen. Sommeren 1900 tilbrakte han sammen med urfolk i staten Washington. Opplevelsene som ekspedisjonsfotograf i Amerika er gjenfortalt i den selvbiografiske boken En emigrants ungdomserindringer, fra 1936.

I 1892 hadde Wilse giftet seg med norske Helen Marie Hutchinson, og de fikk etter hvert tre barn. Selv om han gjorde stor karriere som fotograf i Seattle, valgte han i 1900 å reise tilbake til Norge. Allerede i mai 1901 åpnet den nå erfarne amerikafotografen atelier i Nedre Slotsgade 13 i Kristiania. Fotostudioet flyttet senere først til Prindsensgade 25, og i 1920 videre til Drammensveien 20.

Atelieret ble etter hvert en for liten arena for Wilse. Han ville fotografere utendørs, være en «friluftsfotograf», som han kalte det. Fra de 16 årene i Amerika hadde han fått smaken på det frie fotograflivet, og ønsket med dette ikke bare å fotografere utenfor fotostudioet, men også å finne motivene selv, uavhengig av oppdragsgiveres ønsker og føringer. På visse felt kunne han kombinere egne fotoprosjekter med betalte oppdrag, det gjaldt blant annet fotograferingen på turistskipene i Nord-Norge mellom 1905 og 1913. Han var også en periode korrespondent for Aftenposten på Svalbard, noe som gav ham muligheten til å utforske ishavsøyene på egen hånd.

Wilse var en svært allsidig fotograf, som uanstrengt beveget seg mellom ulike sjangre, enten på oppdrag eller som «fri», kunstnerisk fotograf. Gjennom utprøvende teknikker og et personlig og fortellende bildespråk fikk fotografiene hans et ledig og stilsikkert uttrykk. Han var ikke redd for å finne nye vinklinger eller fotografiske ståsteder. For eksempel kunne han som tidligere sjømann henge farlig og langt over rekka for å fotografere redningsskøyter og fiskebåter i sterk vind opp Vestfjorden (mellom Lofoten og Salten i Nordland). Tilvirkningen av fisken skjedde gjerne nær fiskefeltet, og kvinnene spilte ofte hovedrollen i fabrikkene eller på klippfiskbergene. Wilse fotograferte nøysomt foredlingsprosessene og ga samtidig et ansikt – og stolthet – til menneskene i fiskerinæringen. De ble en viktig stemme i Wilses store nasjonale fortelling om Norge.

Med framveksten av det moderne Norge fulgte også elektrifiseringen av landet, og gjennom vannkraft ble vannet et symbol på at kultur kunne temme natur. Kraftproduksjonen gjorde det mulig å belyse byens gater og de mange hjem. Radioer kunne lyttes til for musikk, nyheter og informasjon, og mat kunne kjøles ned. Elektrisk kraft og industrialisering ble nye motiv .

Ettersom Wilse ble den store norgesfotografen, har det gjort byfotografen Wilse mindre kjent. Som nasjonens fremste fotograf sto naturligvis hovedstaden Kristiania (Oslo fra 1925) sentralt. I sin memoarbok Norsk landskap og norske menn (1943) beskriver Wilse hvordan han høsten og vinteren 1900–1901 vandret rundt i Kristiania «for å få med meg en samling plater av norsk natur tilbake til Amerika» (som han fortsatte å besøke som foredragsholder). Han beskriver sin motivjakt i Oslos gater, og sirkler seg etter hvert ut mot byens periferi og naturområdene rundt byen. Men han vender hele tiden tilbake til byens topografi, bygninger, arbeidsliv og menneskene som ga byen puls, lyd og liv. Bildene framstår som tydelige vitnesbyrd på den dramatiske endringen og raske moderniseringsprosessen som preget Kristiania rundt forrige århundreskiftet.

Med vekst i både befolkning og næring gjennom 1800-tallet fulgte også en stor byggevirksomhet. Nye boligstrøk, nye industribygg og nye offentlige institusjoner kom til. Til tross for et økonomisk krakk i 1899, blomstret kunst- og kulturlivet. Tilgang på et mer portabelt kamerautstyr og kameraer med raskere lukkehastigheter gjorde byen til et attraktivt motivområde, hvor fart og bevegelse lettere kunne fryses og fanges i bildene.

Wilse var ikke alene om interessen. Da han etablerte seg som fotograf i Kristiania eksisterte hele 47 fotograffirmaer i byen allerede. Han bosatte seg i Balders gate på Frogner, og fra sin forretning ved Stortorvet startet han en systematisk fotografering av byen som skulle bli hans oppholdssted resten av livet. Med fotoatelieret og bildearkivet han etablerte, skapte han også en økonomisk plattform for seg og familien. Motivene omfattet alt fra monumentalbygg som Slottet og Stortinget, gater, parker og byrom til salgsboder på torgene og havnepartiene fra Sørenga til Filipstad. Dokumentaristen Wilse forteller videre om det nå tapte Kristiania med sine båter, skip og fiskebrygger. Også livet rundt Amerika-båtene og «pappabåtene», som fraktet de arbeidende familiefedrene mellom byen og landet, gir oss innblikk i en forgangen tid.

På bildene av mennesker er disse ofte fotografert i grupper, delvis vendt mot fotografen, delvis opptatt med sitt. Rike på detaljer gir de oss en tidskoloritt og fornemmelse av tilstedeværelse. Vinterbildene fra Akerselva har også klare likhetstrekk med Frits Thaulows malerier. I stemning og motivvalg befinner Wilse seg i selskap med samtidige fotografer som amerikanske Alfred Stieglitz og franske Eugène Atget. Begge arbeidet de med en form for «direkte fotografi» (som ikke var iscenesatt), som skulle fange mennesker og byliv med et ikke-romantiserende blikk.

For Wilse var også fritidslandskapene rundt Kristiania, marka og fjorden verdifulle felt for dokumentasjon. Vintersporten med skigåing og aking, seilsport og badeliv om sommeren. Særlig sportsaktiviteter om vinteren var i sterk vekst som følge av polekspedisjonene; nordmenns beseiring over vill natur, enten i Norge eller i polområdene. Kontrastene mellom alt det nye som ble bygd og landskapene som skiftet karakter eller forsvant opptok Wilse sterkt, og går igjen som sentrale tema i bildene hans.

Wilse arbeidet i stor grad som selvstendig og oppsøkende fotograf. På sine reiser fotograferte han nordmenn både på bygda og i byene, og ofte var de anonyme. Personene oppleves likevel individualiserte og framstår som representanter for den norske befolkningen.

Da Wilse etablerte egen fotografvirksomhet i Norge, bygget han også målrettet opp et portrettarkiv over norske menn og kvinner som hadde gjort seg bemerket offentlig, enten innen kultur, politikk eller vitenskap. Portrettgalleriet gjorde Wilse til en av landets mest anerkjente fotografer.

Wilse gjorde «kjendisportrettering» til egen sjanger, med fotografering av kongefamilien fra 1905 og framover som det kanskje fremste eksemplet. Kongefamilien iscenesettes som en sunn og borgerlig norsk familie, sterkt engasjert i sport, natur og friluftsliv. Også bildene av Roar Amundsen bidro til en sterk markedsføring av Amundsen som polarhelt.

Wilse hadde bestemte meninger om hvordan han ønsket å «iscenesette» personene han skulle fotografere. Den «nye norske adelen» etter unionsoppløsningen med Sverige, bestående av kjente personligheter i tiden, som Sigrid Undset, Edvard Munch, Knut Hamsun og Fridtjof Nansen blir gjerne fotografert hjemme i sitt eget miljø, enten på arbeidsværelse eller utenfor huset. De framstår som sterke forbilder for den nye unge nasjonen Norge. Våre forestillinger om norske personligheter fra denne tiden er derfor i stor grad preget av Wilses regi.

Portrettene hans kjennetegnes uansett av nære møter med mennesker fra alle sosiale lag, hvor han ofte skaper små fortellinger i bildene utover det biografiske. På denne måten har de bidratt til en sterkere bevissthet rundt portrettets betydning, både som historisk kildemateriale og som et identitetsskapende og nasjonsbyggende kulturuttrykk.

Den yngste sønnen Robert Charles Wilse, som etter hvert hadde blitt farens kompanjong i atelieret, overtok firmaet da faren døde og drev det fram til 1959. Fotograffirmaet kan sies å ha vært Norges første bildebyrå i et halvt århundre.

Wilse hadde også kjøpt negativene til Axel Lindahls norgesbilder fra 1880- og 1890-årene og lagt dem inn i sine samlinger. Disse brukte han ofte sammen med egne bilder, og markerte dem da med en «L» på papirkopiens bildeside.

Arkivet etter Wilse er i dag videre fordelt mellom kulturinstitusjonene Oslo Bymuseum, Nasjonalbiblioteket, Norsk Folkemuseum, Norsk Teknisk Museum, Preus Museum, Norsk Maritim Museum og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Arkivet består totalt av omkring 167 300 negativer, 61 800 originalpositiver, 56 innrammede forstørrelser, 777 lysbilder, en rekke album, to fotografiske kunstmapper, fotobøker- og hefter, samt en rekke postkort.

Wilse påtok seg en rekke verv og var et ivrig medlem i DNT (Den Norske Turistforening). Han fikk en rekke utmerkelser, som Kongens fortjenstmedalje i gull og Kjenn Ditt Lands gullmedalje, begge i 1925. I tillegg fikk han Turistforeningens Gullknapp i 1933 og ble tildelt Fotografforbundets æresmedlemskap i 1937.

Wilses arkiv har en uvurderlig kulturhistorisk verdi og er den viktigste visuelle kilden vi har som dokumentasjon fra Norge i årene mellom 1900 og 1949. I 2014 ble arkivet innført i registeret Norges dokumentarv, en status som bare gis særdeles verdifull kulturarv innen historie, kultur og samfunnsliv. Registeret er den norske delen av UNESCOs program for Verdens dokumentarv, Memory of the World (MoW).

• fotografi
• portrettkunst
• Anders Beer Wilse i Norsk biografisk leksikon
• friluftsliv

• Anders Beer Wilse på norskfolkemuseum.no
• Anders Beer Wilse på nasjonalbiblioteket.no
• Anders Beer Wilse på Digitalt Museum
• Anders Beer Wilse på Norges dokumentarv (UNESCO Memory of the World Register)

• Wilse, Anders Beer En emigrants ungdomserindringer, Oslo 1936
• Wilse, Anders Beer Norsk landskap og norske menn, Oslo 1943

• Berg, Siv Frøydis & Harald Østgaard Lund Norske polarheltbilder 1888-1928. Press forlag 2012.
• Bjorli, Trond (red.) Wilse. Mitt Norge. Press forlag, 2015

Anders Beer Wilse

var en norsk fotograf som regnes som Norges fremste fotograf fra første halvdel av 1900-tallet. Han fotograferte over hele landet, og var en vesentlig fornyer av det fotografiske bildespråket i Norge. Wilses arkiv inneholder verdifull dokumentasjon av norsk arbeidsliv, folkekultur, mennesker og natur gjennom første halvdel av det forrige århundre. Bildene har blitt stående som sterke nasjonale ikoner over et framvoksende uavhengig og moderne Norge. Han er internasjonalt kjent, særlig i Norden, men også i USA, hvor han bodde i 16 år. Med kolorerte lysbilder av norsk natur reiste Wilse rundt og holdt foredrag, noe som på kort tid gjorde ham berømt.

Wilse hadde en sterk kjærlighet til det norske landskapet, med alle skiftningene i vær og natur. Med sitt 10 kilos platekamera og stativ på toppen av sekken gikk han på ski, syklet eller vandret han opp og ned langs fjell, fjorder og bygder. Han kunne ligge på lur i timevis for å vente på «fotogene» skyer eller et dramatisk lys. Han fulgte nøye med på «årstidenes begivenheter». Eksempelvis dokumenterte han fruktblomstringen i Hardanger, lofotfisket eller snøstormene langs Bergensbanen med tog som hadde snødd inne. Mest sannsynlig har ingen fotograf trålet landet på kryss og tvers like foretaksom og observerende som Wilse.

Etter landskapsfotografiet var portrettet Wilses største prioritet. Han tok tidlig portretter av kjente personer i samtiden, og fra rundt 1905 bygger han opp en bildekatalog med Norges fremste personligheter, og utvider derved sin fotografiske praksis. Han arbeidet med katalogen gjennom hele sin karriere og fulgte gjerne sine objekter over flere tiår. Mange av bildene har risset seg inn i vår bevissthet og nok preget våre forestillinger om de menn og kvinner som formet Norge på denne tiden.

Wilse hadde en enorm bildeproduksjon. Arkivet med rundt 200 000 motiver ble i 2014 tatt opp som del av Norges dokumentarv. Arkivet hans er trolig Norges viktigste fotoarkiv og kalles gjerne «Den store fortellingen om Norge». Her finnes sjangeropptak som barn i lek, folk i jobb, byungdom på ski, torgkoner, portretter og naturstemninger. De flere tusen postkortene han produserte, som ofte var originale papirpositiver (det vil si at de ble kopiert direkte på et fotopapir, som et «original») kunne også være håndkolorerte. Postkortene ble svært populære, og ble en viktig kilde til spredning av lokal kulturhistorie. De ble også et yndet samlerobjekt.

Anders Beer Wilse var født i Flekkefjord i 1865. Han var eldste sønn og andre barn av fem søsken. Faren, Lauritz Marius Wilse, var utdannet ingeniør, men jobbet som kaptein i infanteriet. Familien flyttet tidlig i Anders’ liv til Kragerø, som i 1870-årene var en av landets største sjøfartsbyer. Som offiserssønn vokste Anders opp i et kondisjonert hjem, og fikk tidlig erfaring med sjø og skuter. Som 13-åring tok han hyre til sjøs. 17 år gammel begynte han på Horten Tekniske Skole, og skulle gå i sin fars fotspor og bli ingeniør. Wilse var ferdig utdannet i 1884, men på grunn av den økonomiske depresjonen som rammet Norge hardt fra 1870-tallet og som varte til inn i 1890-årene, var det vanskelig å få arbeid. I 1884 besluttet derfor nittenåringen å emigrere til Amerika.

Som mange andre nordmenn slo Wilse seg ned i Midtvesten, først i Sør-Dakota. Etter mange strøjobber, fikk han endelig fast arbeid som ingeniør med prosjektering av den store jernbaneutbyggingen vestover i landet. Fra 1897 arbeidet han med karttegning for den amerikanske stats geografiske oppmåling i Seattle. Her kom han i berøring med fotografiet da han i 1897 skulle kartlegge de øde fjellområdene i Montana og Idaho.

I løpet av 1880-årene utviklet det seg nye og moderne fotografiteknikker i USA. Fotografene kunne nå kjøpe «ferdig film», det vil si ferdigpreparerte glassplatenegativer i butikkene, såkalte tørrplater. Tidligere hadde fotografene brukt våtplater, hvor de måtte helle den flytende emulsjonen på glassplatene selv. Med denne forenklingen åpnet fotografiet seg som et mer moderne dokumentasjonsverktøy og ble tilgjengelig på en lettere måte. Wilse var blant amatørene som kastet seg over de nye kameraene. Sommeren 1886 kjøpte han sitt første kamera. Etter diverse arbeid med jernbanelinjen på den amerikanske vestkysten, endte han i Seattle. Her kjøpte han seg inn i en fotoforretning i 1897, og engasjerte seg heretter fullt og helt i sin fotografiske virksomhet.

Seattle var blitt en viktig by etter at jernbanen sto ferdig i 1893. Gullfunnene i Alaska bidro også til stor gjennomstrømning av immigranter og lykkejegere. Mange nordmenn hadde dessuten slått seg ned her. Portretter ble særlig etterspurt, og fordi Wilse drev forretningen godt, kunne han ansette medarbeidere og selv reise rundt og fotografere. I 1898 ble han engasjert som fotograf og kartograf på en lengre ekspedisjon til fjellkjeden Granite Range, nord i Nevada.

Det var i Amerika at Wilse fikk smaken på naturfotografi. Han annonserte og beskrev fotografiene sine som scenic photography. I motivkretsene fra denne tiden finner vi blant annet en rekke bilder av den amerikanske urbefolkningen. Sommeren 1900 tilbrakte han sammen med urfolk i staten Washington. Opplevelsene som ekspedisjonsfotograf i Amerika er gjenfortalt i den selvbiografiske boken En emigrants ungdomserindringer, fra 1936.

I 1892 hadde Wilse giftet seg med norske Helen Marie Hutchinson, og de fikk etter hvert tre barn. Selv om han gjorde stor karriere som fotograf i Seattle, valgte han i 1900 å reise tilbake til Norge. Allerede i mai 1901 åpnet den nå erfarne amerikafotografen atelier i Nedre Slotsgade 13 i Kristiania. Fotostudioet flyttet senere først til Prindsensgade 25, og i 1920 videre til Drammensveien 20.

Atelieret ble etter hvert en for liten arena for Wilse. Han ville fotografere utendørs, være en «friluftsfotograf», som han kalte det. Fra de 16 årene i Amerika hadde han fått smaken på det frie fotograflivet, og ønsket med dette ikke bare å fotografere utenfor fotostudioet, men også å finne motivene selv, uavhengig av oppdragsgiveres ønsker og føringer. På visse felt kunne han kombinere egne fotoprosjekter med betalte oppdrag, det gjaldt blant annet fotograferingen på turistskipene i Nord-Norge mellom 1905 og 1913. Han var også en periode korrespondent for Aftenposten på Svalbard, noe som gav ham muligheten til å utforske ishavsøyene på egen hånd.

Wilse var en svært allsidig fotograf, som uanstrengt beveget seg mellom ulike sjangre, enten på oppdrag eller som «fri», kunstnerisk fotograf. Gjennom utprøvende teknikker og et personlig og fortellende bildespråk fikk fotografiene hans et ledig og stilsikkert uttrykk. Han var ikke redd for å finne nye vinklinger eller fotografiske ståsteder. For eksempel kunne han som tidligere sjømann henge farlig og langt over rekka for å fotografere redningsskøyter og fiskebåter i sterk vind opp Vestfjorden (mellom Lofoten og Salten i Nordland). Tilvirkningen av fisken skjedde gjerne nær fiskefeltet, og kvinnene spilte ofte hovedrollen i fabrikkene eller på klippfiskbergene. Wilse fotograferte nøysomt foredlingsprosessene og ga samtidig et ansikt – og stolthet – til menneskene i fiskerinæringen. De ble en viktig stemme i Wilses store nasjonale fortelling om Norge.

Med framveksten av det moderne Norge fulgte også elektrifiseringen av landet, og gjennom vannkraft ble vannet et symbol på at kultur kunne temme natur. Kraftproduksjonen gjorde det mulig å belyse byens gater og de mange hjem. Radioer kunne lyttes til for musikk, nyheter og informasjon, og mat kunne kjøles ned. Elektrisk kraft og industrialisering ble nye motiv .

Ettersom Wilse ble den store norgesfotografen, har det gjort byfotografen Wilse mindre kjent. Som nasjonens fremste fotograf sto naturligvis hovedstaden Kristiania (Oslo fra 1925) sentralt. I sin memoarbok Norsk landskap og norske menn (1943) beskriver Wilse hvordan han høsten og vinteren 1900–1901 vandret rundt i Kristiania «for å få med meg en samling plater av norsk natur tilbake til Amerika» (som han fortsatte å besøke som foredragsholder). Han beskriver sin motivjakt i Oslos gater, og sirkler seg etter hvert ut mot byens periferi og naturområdene rundt byen. Men han vender hele tiden tilbake til byens topografi, bygninger, arbeidsliv og menneskene som ga byen puls, lyd og liv. Bildene framstår som tydelige vitnesbyrd på den dramatiske endringen og raske moderniseringsprosessen som preget Kristiania rundt forrige århundreskiftet.

Med vekst i både befolkning og næring gjennom 1800-tallet fulgte også en stor byggevirksomhet. Nye boligstrøk, nye industribygg og nye offentlige institusjoner kom til. Til tross for et økonomisk krakk i 1899, blomstret kunst- og kulturlivet. Tilgang på et mer portabelt kamerautstyr og kameraer med raskere lukkehastigheter gjorde byen til et attraktivt motivområde, hvor fart og bevegelse lettere kunne fryses og fanges i bildene.

Wilse var ikke alene om interessen. Da han etablerte seg som fotograf i Kristiania eksisterte hele 47 fotograffirmaer i byen allerede. Han bosatte seg i Balders gate på Frogner, og fra sin forretning ved Stortorvet startet han en systematisk fotografering av byen som skulle bli hans oppholdssted resten av livet. Med fotoatelieret og bildearkivet han etablerte, skapte han også en økonomisk plattform for seg og familien. Motivene omfattet alt fra monumentalbygg som Slottet og Stortinget, gater, parker og byrom til salgsboder på torgene og havnepartiene fra Sørenga til Filipstad. Dokumentaristen Wilse forteller videre om det nå tapte Kristiania med sine båter, skip og fiskebrygger. Også livet rundt Amerika-båtene og «pappabåtene», som fraktet de arbeidende familiefedrene mellom byen og landet, gir oss innblikk i en forgangen tid.

På bildene av mennesker er disse ofte fotografert i grupper, delvis vendt mot fotografen, delvis opptatt med sitt. Rike på detaljer gir de oss en tidskoloritt og fornemmelse av tilstedeværelse. Vinterbildene fra Akerselva har også klare likhetstrekk med Frits Thaulows malerier. I stemning og motivvalg befinner Wilse seg i selskap med samtidige fotografer som amerikanske Alfred Stieglitz og franske Eugène Atget. Begge arbeidet de med en form for «direkte fotografi» (som ikke var iscenesatt), som skulle fange mennesker og byliv med et ikke-romantiserende blikk.

For Wilse var også fritidslandskapene rundt Kristiania, marka og fjorden verdifulle felt for dokumentasjon. Vintersporten med skigåing og aking, seilsport og badeliv om sommeren. Særlig sportsaktiviteter om vinteren var i sterk vekst som følge av polekspedisjonene; nordmenns beseiring over vill natur, enten i Norge eller i polområdene. Kontrastene mellom alt det nye som ble bygd og landskapene som skiftet karakter eller forsvant opptok Wilse sterkt, og går igjen som sentrale tema i bildene hans.

Wilse arbeidet i stor grad som selvstendig og oppsøkende fotograf. På sine reiser fotograferte han nordmenn både på bygda og i byene, og ofte var de anonyme. Personene oppleves likevel individualiserte og framstår som representanter for den norske befolkningen.

Da Wilse etablerte egen fotografvirksomhet i Norge, bygget han også målrettet opp et portrettarkiv over norske menn og kvinner som hadde gjort seg bemerket offentlig, enten innen kultur, politikk eller vitenskap. Portrettgalleriet gjorde Wilse til en av landets mest anerkjente fotografer.

Wilse gjorde «kjendisportrettering» til egen sjanger, med fotografering av kongefamilien fra 1905 og framover som det kanskje fremste eksemplet. Kongefamilien iscenesettes som en sunn og borgerlig norsk familie, sterkt engasjert i sport, natur og friluftsliv. Også bildene av Roar Amundsen bidro til en sterk markedsføring av Amundsen som polarhelt.

Wilse hadde bestemte meninger om hvordan han ønsket å «iscenesette» personene han skulle fotografere. Den «nye norske adelen» etter unionsoppløsningen med Sverige, bestående av kjente personligheter i tiden, som Sigrid Undset, Edvard Munch, Knut Hamsun og Fridtjof Nansen blir gjerne fotografert hjemme i sitt eget miljø, enten på arbeidsværelse eller utenfor huset. De framstår som sterke forbilder for den nye unge nasjonen Norge. Våre forestillinger om norske personligheter fra denne tiden er derfor i stor grad preget av Wilses regi.

Portrettene hans kjennetegnes uansett av nære møter med mennesker fra alle sosiale lag, hvor han ofte skaper små fortellinger i bildene utover det biografiske. På denne måten har de bidratt til en sterkere bevissthet rundt portrettets betydning, både som historisk kildemateriale og som et identitetsskapende og nasjonsbyggende kulturuttrykk.

Den yngste sønnen Robert Charles Wilse, som etter hvert hadde blitt farens kompanjong i atelieret, overtok firmaet da faren døde og drev det fram til 1959. Fotograffirmaet kan sies å ha vært Norges første bildebyrå i et halvt århundre.

Wilse hadde også kjøpt negativene til Axel Lindahls norgesbilder fra 1880- og 1890-årene og lagt dem inn i sine samlinger. Disse brukte han ofte sammen med egne bilder, og markerte dem da med en «L» på papirkopiens bildeside.

Arkivet etter Wilse er i dag videre fordelt mellom kulturinstitusjonene Oslo Bymuseum, Nasjonalbiblioteket, Norsk Folkemuseum, Norsk Teknisk Museum, Preus Museum, Norsk Maritim Museum og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Arkivet består totalt av omkring 167 300 negativer, 61 800 originalpositiver, 56 innrammede forstørrelser, 777 lysbilder, en rekke album, to fotografiske kunstmapper, fotobøker- og hefter, samt en rekke postkort.

Wilse påtok seg en rekke verv og var et ivrig medlem i DNT (Den Norske Turistforening). Han fikk en rekke utmerkelser, som Kongens fortjenstmedalje i gull og Kjenn Ditt Lands gullmedalje, begge i 1925. I tillegg fikk han Turistforeningens Gullknapp i 1933 og ble tildelt Fotografforbundets æresmedlemskap i 1937.

Wilses arkiv har en uvurderlig kulturhistorisk verdi og er den viktigste visuelle kilden vi har som dokumentasjon fra Norge i årene mellom 1900 og 1949. I 2014 ble arkivet innført i registeret Norges dokumentarv, en status som bare gis særdeles verdifull kulturarv innen historie, kultur og samfunnsliv. Registeret er den norske delen av UNESCOs program for Verdens dokumentarv, Memory of the World (MoW).

• fotografi
• portrettkunst
• Anders Beer Wilse i Norsk biografisk leksikon
• friluftsliv

• Anders Beer Wilse på norskfolkemuseum.no
• Anders Beer Wilse på nasjonalbiblioteket.no
• Anders Beer Wilse på Digitalt Museum
• Anders Beer Wilse på Norges dokumentarv (UNESCO Memory of the World Register)

• Wilse, Anders Beer En emigrants ungdomserindringer, Oslo 1936
• Wilse, Anders Beer Norsk landskap og norske menn, Oslo 1943

• Berg, Siv Frøydis & Harald Østgaard Lund Norske polarheltbilder 1888-1928. Press forlag 2012.
• Bjorli, Trond (red.) Wilse. Mitt Norge. Press forlag, 2015

Anders Beer Wilse (født 12. juni 1865 i Flekkefjord, oppvokst i Kragerø, død 21. februar 1949 i Oslo) var fotograf, og brukte mye av sitt yrkesliv på å reise rundt i Norge og ta bilder. Han regnes som Norges fremste fotograf fra første halvdel av 1900-tallet.

Wilse ble født i Flekkefjord, og var sønn av infanterikaptein og stadsingeniør Lauritz Marius Wilse og hustru Caroline Dorothea Beer. Han vokste opp i Kragerø som eldste sønn og andre barn av fem søsken. Tretten år gammel dro han til sjøs. Han kom så tilbake til Norge igjen, og begynte 17 år gammel på Horten tekniske skole på Karljohansvern i Horten, og tok eksamen i 1882.

På grunn av de økonomiske nedgangstidene var det vanskelig for ham å få arbeid som nyutdannet ingeniør, og i 1884 emigrerte han til USA. Som så mange andre nordmenn slo han seg ned i Midtvesten, først i Sør-Dakota. Han hadde først en rekke strøjobber, men fikk etter en stund en fast stilling som ingeniør og arbeidet med prosjektering av jernbanen vestover.

Sommeren 1886 kjøpte han sitt første kamera der. Fotograferingen var først en hobby ved siden av arbeidet som jernbaneingeniør og som karttegner fra 1897 for den amerikanske stats geografiske oppmåling i Seattle. Da han i denne stillingen skulle kartlegge de øde fjellområdene i Montana og Idaho, opplevde han fotografiets betydning i en profesjonell sammenheng.

Han kjøpte seg da inn samme året i en fotoforretning i Seattle, og lyktes svært godt med dette, i en by i sterk vekst som følge av at jernbanen kom til byen i 1893, og gullfunnene i Alaska gjorde at mange reiste gjennom byen. Til byen kom det også mange nye immigranter, herunder også norske. Bant disse gruppene var portretter etterspurt, virksomheten gikk så godt av Wilse kunne ansette assistenter som avlastet dette arbeidet, slik at han selv kunne komme seg ut i felten og fotografere. Han fikk her sansen for naturfotografi, som han selv kalte scenic photography.. Han ble i 1898 engasjert som fotograf og kartograf på en lengre ekspedisjon til fjellkjeden Granite Range, nord i Nevada. Blant motovene fra denne tiden er også fra den amerikanske utbefolkningen. Sommeren 1900 tilbrakte han sammen med urfolk i staten Washington. Opplevelsene som ekspedisjonsfotograf i Amerika er gjenfortalt i den selvbiografiske boken En emigrants ungdomserindringer fra 1936.