Knut Knutsen (født 4. desember 1903 i Kristiania, død 9. juli 1969 Portør i Kragerø, Telemark) var en kjent, norsk arkitekt på 1900-tallet.
Knut Knutsen var født i Kristiania. Han ble utdannet på Statens håndverks- og kunstindustriskole 1925–1930 og startet egen virksomhet i Oslo i 1933. Hans arbeider før krigsutbruddet befant seg innenfor de rådende konvensjoner i arkitekturen. De ble de med tiden mindre bundet og mer i samklang med hans teorier. Han var fascinert av funksjonalismen, men aldri fanget eller styrt av den. Etter hvert kom han i opposisjon til det moderne i arkitekturen.
I et essay fra 1961, «Mennesket i sentrum», var han en av de første som tok opp bygningenes sammenheng med tomt, landskap, ressursbruk og natur i videre forstand, samt ressursbruk og «sustainability» («bærekraft»).
Tre praktiske eksempler i den retning kan være Knut Knutsens eget sommerhus i Portør (1949), Bergendahls sommerhus på Tjøme (1960) og Thorkelsens sommerhus i Portør (1961).
Disse kan karakteriseres med ord som bruk av naturmaterialer, identifisering og samklang med tomten og naturen, og en diskret tilhørighet, innordnende og naturlig tilstedeværelse, fri for romantiske og nasjonale undertoner.
Knut Knutsen hadde en rekke større byggeoppdrag, men det er i første rekke hans mindre arbeider som har hatt størst påvirkningskraft.
Han er blitt kritisert for å bryte ned hovedformene i byggene.
Knut Knutsen var far til arkitekten Bengt Espen Knutsen.