Iserosjon

iserosjon

utgravning av landskapet gjennom isbreers bevegelse. Breene beveger seg langsomt fremover den vei underlaget skråner. Under breen transporteres stein og grus som sliper underlaget slik at det blir glatt; striper som dannes i fjellet kalles skuringsstriper. Temperaturen i bunnen av de «tempererte» breer er alltid omkring smeltepunktet. Smeltepunktet avhenger av trykket, som varierer noe når isen beveger seg over et ujevnt underlag. Dermed vil det vekselvis være is og vann og bare is i bunnen av breen. Smeltevann trenger inn i underlagets sprekker og fryser, og på den måten sprenges fjellet i stykker (frostsprengning). Massive, harde og seige bergarter klarer seg bedre enn sprukne berg hvor stykke for stykke vil forsvinne.

Bergknatter som har vært utsatt for iserosjon eller isskuring, er glattslipte og blankpolerte på den siden som vender mot isens bevegelse, støtsiden, men ujevne og bratte på le-siden. Disse kalles rundsva. Breen vil grave ut løsere lag, særlig der hvor berget er oppsprukket, og da helst der sprekkene går i samme retning som breens bevegelse. Mange små, dallignende kløfter er dannet på denne måten.

Oppe i høyfjellet virker frostsprengningen sterkt; og den løssprengte steinen danner urer som til en viss grad beskytter berget mot videre ødeleggelse. Men ligger det en bre ved foten av berget, vil breen transportere den løssprengte stein bort etter hvert som den faller ned, og det kan da ikke dannes noen ur. Berget, som holdes nakent, blir stadig utsatt for ny sprengning. Slik arbeider breene seg inn i fjellsidene samtidig med at de fordyper sitt leie. Mindre breer i fjellsider graver ut en botn (ty. Kar, fr. cirque); en fordypning med flat eller konkav bunn og stupbratte vegger. Ved fortsatt iserosjon vokser botnene sammen så det blir bare smale egger og tinder mellom dem (alpint landskap). Tiner breen bort, står det gjerne et vann i botnen.

Større dalbreer graver også ut sine leier, både i dybde og bredde. Tverrprofilet blir da som en åpen U, i motsetning til en dal gravd ut av en elv hvor profilet blir V-formet. I lengdeprofil blir dalen sammensatt av en rekke grunne trau med terskler imellom. Forsvinner så breen, blir det i dalbotnen stående en rekke av sjøer, som delvis kan være oppdemt av morener. På samme måte er fjordene dannet. Karakteristisk for daler utgravd ved iserosjon, er at sidedalene ofte munner ut i hoveddalen høyt oppe i lia (hengende daler). Elven vil kunne grave ut trange gjel i de bratte avsatsene.

Isens erosjon er den kraftigste av alle nedtærende krefter på Jorden. Elvene under breen, som tar med seg det meste av erosjonsmaterialet, er derfor grumsete av grus og leire. En vanlig dalbre, som f.eks. Storbreen i Jotunheimen, fører normalt bort over 300 tonn per km² av underlaget i løpet av et år. Iserosjon har i stor grad utformet Norges overflate, og skapt det typiske iseroderte landskapet med ulike former som fjorder og fjord-daler (U-daler), botner og tinder, se istid.