Nielsen, John David (1938 - )

John David Nielsen

Etter Engebrets malerskole hospiterte N. i kortere perioder ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og (uoffisielt) ved Kunstakademiet, der han forgjeves søkte om opptak tre ganger. Det er imidlertid ikke mulig å se spor etter lærerne Gert Jynge og Aage Storstein. Stor betydning fikk til gje...

John David Nielsen (født 27. januar 1938 i London) er en norsk maler og forfatter. Han er utdannet ved Bjarne Engebrets malerskole i Oslo og som hospitant på Statens Kunstakademi. Studieopphold i Dresden og andre byer i DDR. Fra dette oppholdet vitner to Caspar David Friedrich-influerte malerier «Dimitroff-Brücke, Dresden» (1965/1979), der den mørke silhuetten av en ensom, ryggvendt figur skuer over Elben med den mektige barokkbrua og Frauenkirche på den andre elvebredden. (I dag er den bulgarske kommunistlederens navn – som nazistene anklaget for Riksdagsbrannen i 1933 – strøket fra det kjente forbindelsesleddet over elva. Som igjen bærer det opprinnelige navnet Augustus-Brücke). Men verken topografi eller typologi er av særlig betydning for Nielsens syn på maleri.

Eller for å bruke hans egne ord om maleriet: «resultatet er bestemt ut fra det faktum at verket er laget, og ikke skuet inn i lerretet (enten det er et indre eller et ytre syn det dreier seg om)».^{[trenger referanse]} Fra et gjennomarbeidet gråtone- og jordfargemaleri i beskjedne formater, skulle Nielsen fra midten av 70-tallet ekspandere både når det gjaldt billedstørrelser og koloritt. Kunsthistorikeren Trygve Nergaard har pekt på den intensiverte spenningen som da oppsto ”mellom de litt svømmende, laserende flatene av temperafarge i jord og himmel og et mer fortettet, vibrerende midtparti med trær eller bygninger ble etter hvert et hovedtema i bildene”. Og fortsatte: ” Noen steder trenger flatene truende inn over områder som prøver å forskanse seg i sin egen farge. Andre ganger åpner de seg befriende og lar formene bre seg organisk og nesten uhindret over grunnen”. Verbale tilnærminger som blant annet får sitt gjensvar i maleriene «Hovedgaten» (1977) og «Lapsetorvet (fritt etter Reidar Fritzvold)» (1978–1979).

Da John David Nielsen deltok på den mye omtalte gruppeutstillingen «Romantik» i Oslo Kunstforening (1970), var det med mye av outsiderens rolle i den ellers så programmatisk, stilromantiske manifestasjonen med Odd Nerdrum som frontfigur. Han inngikk i et langt mer likesinnet lag sammen malerkolleger som Svein Strand, Johannes Vinjum og Oddbjørg Aarseth åtte år etter i Galleri K i Oslo. Ellers merker man seg den tette dialogen mellom Nielsen og skjønnlitterære forfattere, som Jan Jakob Tønseth i boka Antagelser (1984) og katalogforordet som Dag Solstad skrev til hans separatutstilling i 1993. Hans egne skrifter viser et sjeldent blikk for ordet, og en spennvidde fra Rembrandt til Fredrik Stabel.

Nielsen har gjort pastellen til en hovedteknikk ved siden av maleriet, og håndterer de porøse fargestiftene slik at det buktende linjespillet får en suggererende energi. Spillet mellom klingende flater og vital strek kan også åpne for surrealistiske overtoner. Ikke minst interiørene hvor antikvariske møbler blir medaktører til figurer i klaustrofobiske konstellasjoner. Men Nielsen regisserer sjelden med visuelt ettertrykk. Noe som framgår av serien ”Café-scener”(1990–1991), hvor pastellkrittene mer antyder de skiftende situasjonene i serveringslokalet. Slik er det også i temperamotivene fra Edinburgh (2012–2013), der han så lavmælt legger inn underfundige poenger bl.a. i ”Charles II” der det steilende ryttermonument på den tomme plassen blir redusert i betydning av den lille hesteskulpturen, som synes å ta et rolig overblikk fra posisjonen på sin kuppel.

Nielsen er far til tegneren Christopher Nielsen og musikeren Joachim Nielsen. Nielsen debuterte i Unge Kunstneres Samfund i 1965.