Olav Ingstad (født 4. juli 1867 i Christiania, død 22. mai 1958) var ingeniør og arkitekt.
Foreldrene var Marcus Pløen Ingstad og Dorothea Greve. Han ble gift med Olga Marie Qvam (1869–1946) i 1895. De var foreldre til forskeren Helge Ingstad (1899-2001) og etnologen og drakthistorikeren Gunvor Ingstad Trætteberg (1897–1975).
Olav Ingstad ble uteksaminert fra Kristiania tekniske skole i 1890, og ble kort etter ansatt som ingeniør ved byggingen av Hamar-Selbanen. Siden ble han assistent i Akershus veivesen, før han i 1894 fram til 1898 var stadsingeniør i Tromsø der han bla. anla Tromsø elektrisitetsverk og virket som arkitekt. Olav Ingstad ble stadsingeniør i Tromsø i 1894. Fra 1898 til 1900 virket han som anleggs- og driftsbestyrer i utbyggingen av kraftanlegget og fabrikken Meraker Brug og Carbidfabrik. Olav Ingstad forberedte seg høsten 1898 til arbeidet i Meråker med å studere karbidverk i Østerrike, Sveits og Frankrike. Etter tida i Meråker ble han avdelingsingeniør ved Kykkelsrudanlegget fra 1901, og kommuneingeniør i Bærum 1902-05, der han har fått en vei oppkalt etter seg. Han ble deretter byingeniør i Bergen.
Olav Ingstad har tatt en hel del av de fotografiene fra Bergen som finnes i Bergen 1814-1914, bind II, s. 139. 56 glassplater som dokumenterte utbyggingen i Meråker, samt også naturskildringer er forvaltet av Levanger Fotomuseum og gjengitt på Digitalt Museum. Olav Ingstad er særlig kjent for det store verket Urmakerkunst i Norge. Fra midten av 1500-årene til laugstidens slutt, som ble utgitt posthumt i 1980. Ingstad var også opptatt av slektshistorie og utga verket Slekten Greve i 1943.
I arbeid...