Jacopo Sansovino
var en italiensk billedhugger og arkitekt. Han regnes som den fremste blant arkitektene i renessansen når det gjaldt å forene arkitektur og skulptur til en helhet. Han innførte høyrenessansens arkitektur i Venezia, og selv om han holdt fast ved en balansert og stram stil, var det mange nyskapende trekk som fikk stor betydning for Palladio, hans etterfølger som ledende arkitekt i Venezia.
Fra 1502 var han elev ved verkstedet til Andrea Sansovino i Firenze, og i stor beundring for sin læremester tok han navnet Sansovino. I 1505 reiste Jacopo sammen med Giuliano da Sangallo til Roma der han restaurerte antikke skulpturer, studerte bygninger og var særlig opptatt av verkene til Bramante og Rafael. Han returnerte til Firenze i 1511 og utførte flere skulpturoppdrag. Fra 1518 arbeidet han i Roma, men flyktet til Venezia etter plyndringen av Roma (Il Sacco di Roma) i 1527.
I Venezia ble Sansovino først utnevnt til bygningsinspektør for Basilica San Marco (Markuskirken) og deretter sjefarkitekt for byen Venezia. Han fikk raskt stor innflytelse på kunstlivet i Venezia og var nær venn av maleren Tizian og dikteren Aretino. Hans viktigste bygninger er biblioteket San Marco, Zecca (Myntverket) og Logetta. Han deltok i oppføringen av en rekke palasser, kirker og utførte mange skulpturelle verk. Stilen til Sansovino var inspirert av antikken, men han ga sine egne statuer et livligere og mer personlig preg.
SkulpturI Firenze laget Sansovino en skulptur av Bacchus (cirka 1514) som nå står i Museo Nazionale del Bargello. Gjennom en virtuos behandling av marmoren har han skapt en levende fremstilling av vinguden, som ser opp på begeret han holder i den oppstrakte armen.
Statuen Madonna del Parto (cirka 1519) laget han for kirken San Agostino i Roma. Maria sitter og holder rundt Jesusbarnet som står på fanget hennes. Statuen har tydelige trekk fra antikk skulptur og viser også inspirasjonen fra hans læremester Andrea Sansovino.
For kirken San Marcello i Roma utformet Sansovino Gravmælet til Giovanni Michiel og Antonio Orso (1518). Monumentet er bygget opp slik at skulpturer og dekorative detaljer er integrert i en arkitektonisk ramme.
Han fortsatte å lage skulpturer også etter at han kom til Venezia. Johannes Døperen (1554) kroner døpefonten i Santa Maria dei Frari. Statuen viser hvordan han på sine eldre dager utviklet en stil i overgangen mellom renessanse og manierisme.
De to 3,05 meter høye kolossalstatuene av Mars og Neptun (1554–1556) står på hver side av trappen Scala dei Giganti (Kjempenes trapp), hovedinngangen til Palazzo Ducale (Dogepalasset). Det var de første kolossalstatuene i venetiansk kunst og skulle symbolisere staten Venezias herredømme over land og sjø. Krigsguden Mars bærer en klassisk hjelm og holdt opprinnelig et bronsesverd, nå tapt, i høyre hånd. Han står med et skjold mellom bena og roterer overkroppen i retning bort fra trappen, mens hodet og blikket vender lett oppover, mot trappen. Fremstillingen av Mars, med de strake bena og føttene solid plantet i underlaget, er et bilde på styrken og stabiliteten til landjorda.
Havguden Neptun er fremstilt mer energisk. Han har et belte av sjøgress rundt hoftene og holder en delfin i halen med venstre hånd. Kroppen til delfinen hviler mot venstre legg. Høyre ben er bøyd og skulderen opptrukket, bevegelsen viser at Neptun har holdt en bronsetrident (trefork) i høyre hånd. Treforken er nå tapt. Hodet, med bølgende hår og skjegg og buskete bryn er vendt mot Mars. Det er som en frisk havbris blåser rundt statuen og gir inntrykk av at den rører på seg, lik en levende figur. Fremstillingen av Neptun er et bilde på at havet er i konstant bevegelse.
ArkitekturSom sjefsarkitekt og bygningsansvarlig i Venezia hadde Sansovino ansvaret for omlegging av området ved Piazza San Marco (Markusplassen) og den såkalte Piazetta San Marco. Mesterstykket hans er Libreria Vecchia (Biblioteket San Marco) påbegynt i 1536. Biblioteket vender mot Dogepalasset og er den første klassiske bygningen i Venezia med korrekt bruk av søyleordenene. Fasadene i de to hovedetasjene består av arkader. I den nederste etasjen bæres buene av pillarer som flankeres av høyere halvsøyler. Over er det en dorisk frise, etter romersk stil slik som på Colosseum i Roma. I den joniske andre etasje har Sansovino brukt en ny kombinasjon av bue og søyler. Det er en liten åpning mellom de lavere søylene som bærer buene, den lille ordenen, og de høyere halvsøylene på hver side, den store, ytre ordenen. Dette motivet har sitt utgangspunkt i arkitekturmotivet serliana etter arkitekten Serlio, som beskrev det første gang. Det er en tredelt veggåpning der de smalere sideåpningene har en rett overdekning, mens midtåpningen er overdekket med en halvsirkelbue. Over hver av de smale sideåpningene er det en kort arkitrav.
Da Palladio så Sansovinos bibliotek, brukte han den samme kombinasjonen med små og store ordener i sin Basilica i Vicenza. Systemet kalles derfor også Palladiansk motiv. Øverst på bygningen er det en rikt dekorert attikaetasje (lav toppetasje). Biblioteket krones av en balustrade der det står skulpturer som en forlengelse av de vertikale linjene i fasaden.
I 1536 startet også oppføringen av Zecca (Myntverket). Den tre-etasjes bygningen ligger i tilslutning til biblioteket, vendt mot kanalen. Fasaden har murverk og søyler i rustika, som gir bygningen et festningsaktig og utilgjengelig preg.
Samtidig oppførte Sansovino den rikt dekorerte Logetta, et lite paviljongbygg ved foten av Campanilen (Klokketårnet) . Den er utformet som en romersk triumfbue med tre bueåpninger flankert av søyler. Mellom søylene er det nisjer med bronseskulpturer av de romerske gudene Minerva, Merkur, Apollo og Pax. Over bueåpningene ses marmorrelieffer med motiver fra Venezias historie. Loggetta er et tydelig eksempel på hvordan Sansovino forbinder arkitektur og skulptur til en enhet. Han la stor vekt på å benytte lokale bygningsmaterialer og tilførte dermed den romersk inspirerte arkitekturen en venetiansk karakter.
Palassene Palazzo Dolfin San Salvatore (1538), Palazzo Corner San Maurizio (cirka 1545) er blant de mest kjente palassene.
Sansovini oppførte også flere kirker i Venezia. Han rekonstruerte San Martino (1540), tegnet San Giuliano og var arkitekt for San Francesco della Vigna (1534), som Palladio fullførte ved å utforme fasaden i 1562.
Les mer i Store norske leksikon- Venezia
- kunst i Italia før 1900
- arkitektur i Italia
I arbeid...