Nesheim, Asbjørn Skogstad (1906 - 1989)

Asbjørn Skogstad Nesheim (1906–1989) var en norsk språk- og kulturforsker, spesielt innen samisk kultur. Han var fra 1951 førstekonservator ved Norsk Folkemuseum og bestyrer av museets samiske avdeling, og fra 1959 professor II i samisk ved Universitetet i Oslo, frem til han gikk av for aldersgrensen i 1976.

Asbjørn Nesheim var født i Trondheim. Han studerte teologi, men spesialiserte seg tidlig i samisk språk, og tok doktorgraden i 1942 på en avhandling om dualis (totallsformer) i samisk og andre finsk-ugriske språk. Han ble som 23-årig student i 1929 rekruttert av professor Konrad Nielsen til å være dennes assistent i arbeidet med den store nordsamiske ordboken, som ble publisert i tre bind 1932-1938. Arbeidet ble utført ved Instituttet for sammenlignende kulturforskning. I 1951 ble Nesheim ansatt som bestyrer for den nylig opprettede samiske avdeling ved Norsk Folkemuseum. I de følgende år arbeidet han med oppbyggingen av denne avdelingen, inkludert overføringen av den samiske gjenstandssamlingen ved Etnografisk Museum til Norsk Folkemuseum. Samtidig fortsatte han arbeidet med Lappisk (samisk) ordbok, der han hadde overtatt redaktøroppgaven etter Konrad Nielsens død 1953, og han fullførte dette arbeidet med bind 4 (det systematiske bind) i 1956 og et supplementsbind i 1962. Han fungerte også som redaktør for museets monografiserie Samiske samlinger og utga der en rekke arbeider fra ulike forskere i samisk kultur og samfunnsliv. Nesheims egen faglige produksjon dreide seg både om språklige temaer og ulike sider ved samisk kultur. Han skrev også mange artikler i pressen og anmeldelser av andre forskeres arbeider. En bibliografi over Nesheims arbeider ble publisert i festskriftet ved hans pensjonering, Kultur på karrig jord, også utgitt som bind XXVI i Norsk Folkemuseums årbok By og Bygd, 1978.

Nesheim var i tillegg til sin vitenskapelige stilling en talsmann for samiske interesser overfor allmennhet og myndigheter, noe som var spesielt viktig i tider da det var få samer som selv hadde utdannelse eller prestisje til å fylle en slik rolle. Han deltok i å reorganisere sameforeningen i Oslo (idag Oslo Samiid Searvi) da den lå nede, og fungerte som formann der og som redaktør for foreningens publikasjonsserie Sami ællin - Sameliv. Han var i 1953 en av initiativtakerne til det første kontaktmøtet mellom norske og svenske samer, et møte som ledet frem til opprettelsen av Nordisk Sameråd tre år senere. I 1956 ble Nesheim formann i en departementsoppnevnt komité som fikk i oppdrag å utrede de prinsipielle sider av samenes stilling i Norge og «foreslå konkrete tiltak av økonomisk og kulturell art for å gjøre det mulig for samene å dyktiggjøre seg og utfolde seg i samfunnet». Her førte han i pennen komiteens standpunkt om at det var statens ansvar å legge forholdene til rette for at samisk språk og kultur skulle kunne bestå og utvikles — et viktig brudd med tidligere tiders fornorskningspolitikk, og langt på vei de samme målsetninger som tredve år senere, etter Alta-konflikten, ble tatt inn i Grunnloven. I 1959 var slike tanker nærmest revolusjonerende, etter at det i over et århundre hadde vært opplest og vedtatt at samisk kultur var mindreverdig i forhold til norsk, og at det beste norske myndigheter kunne gjøre, var å få samene til å gå over til norsk språk og levemåte. Innstillingen førte derfor til sterke diskusjoner, ikke minst i samiske områder, men ble vedtatt i Stortinget og ble en rettesnor for den norske stats politikk overfor samene i de kommende år.