Fjell fort
er et stort, historisk kystfort fra andre verdenskrig på Sotra i Øygarden kommune i Vestland. Hovedskytset var en 28 centimeters trippelkanon som opprinnelig var montert i tårn B på den tyske slagkrysseren «Gneisenau».
ByggingFortet var en del av Atlanterhavsvollen og ble anlagt som del av forsvaret av Bergen. Bergen var en meget viktig by for okkupasjonsmakten, ikke minst på grunn av ubåtbunkeren i Laksevåg. Kanonen på Fjell var med sin rekkevidde på cirka 40 kilometer beregnet på å beskyte fiendtlige mål på langt hold. Kanonen ble satt opp tilsvarende som på skipet: med maskinrom, ammunisjonslager, forlegning, kjøkken og bespisningsrom, forlegningsrom («lugarer») samt vann- og drivstofftanker i tilknytning til kanonen, men med den forskjellen at på Fjell var alt sammen sprengt fem etasjer ned i fjellet.
Anleggsarbeidene startet sent i 1942. Arbeidsstokken var dels en gruppe av tyske ingeniører, dels krigsfanger, dels frivillige arbeidere og dels tvangsutskrevet arbeidskraft. Første prøveskyting skjedde i juni 1943. Med tilhørende nærforsvarsanlegg og andre bygningselementer utgjorde Fjell fort et særdeles omfattende kystartillerianlegg.
Etter okkupasjonenEtter freden i 1945 ble fortet overtatt av det norske Kystartilleriet, som holdt det operativt til 1968. Selve trippelkanonen ble fjernet og hugget opp samme år, men Forsvaret ble værende på Fjell og drev radarstasjon underlagt Kystradar Sør der til 2003.
Tross manglende kanontårn regnes etablissementet på Fjell, med sin komplekse oppbygning, kolossale anleggsstørrelse og godt bevarte interiører, som et kulturminne med svært høy verneverdi. Dette i likhet med søsteranlegget Austrått fort i Trøndelag, hvis kanon var C-tårnet på «Gneisenau», men det totale anlegget på Fjell er enda større enn på Austrått. På initiativ fra Forsvaret fredet Riksantikvaren Fjell fort i 2004. Samme år ble området overdratt til daværende Fjell kommune. Anlegget er i dag tilrettelagt for museumsdrift og friluftsliv.
Les mer i Store norske leksikon- militærvesen
- norsk forsvarshistorie