Roar Wold
W. ble tidlig opptatt av billedkunst. Han oppsøkte biblioteker og Trondhjems Kunstforening, hvor særlig Bjarne Ness' arbeider fikk betydning for ham. Etter å ha sett utstillingen av Edvard Munchs etterlatte arbeider i Oslo 1945, besluttet W. å gjøre et forsøk på å bli kunstmaler. Sammen med Lars Tiller oppsøkte han høsten 1945 maleren Thorvald Slettebak i Trondheim Miljøet som utviklet seg ved denne private malerskole dannet utgangspunktet for opprettelsen av Kunstskolen, som W. var elev av 1946-47. W. studerte en tid ved Universitetet i Oslo, før han i 1949 begynte på Kunstakademiet. Sommeren 1951 ble han elev av Fernand Léger i Paris, en maler som i 50-årene preget mange unge trønderske kunstnere, og nok bidrog til fremveksten av den sterke orientering mot formale problemstillinger, som spesielt W. og Lars Tiller har vært eksponenter for innen sin generasjon. I 1954 avla W. eksamen som tegnelærer ved Statens sløyd- og tegnelærerskole, hvor han studerte samtidig med bl.a. Håkon Bleken. Senere har W. også utfoldet en stor pedagogisk virksomhet.
En snøstudie malt i tiden før W. mottok undervisning, viser at han tidlig har hatt en utviklet fornemmelse for stoffvirkninger og kontrollert fargebruk. Dette er egenskaper som preger hele hans produksjon. Hest og unge menn (1953) parafraserer et Bjarne Ness-motiv; Kortspillere (1954) tar også opp i seg elementer fra Finn Faaborg. Gjennom 50-årene utviklet W. sitt formspråk mot stadig større enkelhet og klarhet. Motivene ble lagt ut i avgrensede plan, med rikt varierte stoff- og valørvirkninger. Impulser fra dansk kunst, og kjennskap til svenske malere som Olle Nyman og Evert Lundqvist hadde betydning i denne fasen. I en serie arbeider over temaet hustak fra 1958 reduseres motivet til enkle geometriske figurer. Det abstrakte maleri hadde opptatt W. fra han i 1952 så utstillingen Klar Form i Kunstnernes Hus, hvor Serge Poliakoff gjorde et sterkt og vedvarende inntrykk. I perioden 1957-60 tok en rekke malere i Trondheim opp et abstrakt formspråk, med fransk abstrakt maleri som nærmeste referanse. Landskap i rødt og sort (1959, Trøndelag Kunstgalleri) holder seg ennå innenfor en figurativ landskapstradisjon, med vekt på å gjengi motivet i dekorativt forenklede plan. I bilder fra omkring 1960 merker man fortsatt W.s interesse for et motivs struktur og stofflige egenskaper, men nå bestemmes utformingen av motivet på flaten, helt ut fra de intensjoner kunstneren har om å tolke naturopplevelsen gjennom maleriske midler uten å gjengi motivet. W.s tidligste abstrakte malerier gir assossiasjoner til geologiske teksturer, ved titler som Skifer, Terra, Bergvegg, Strandgeologi (alle utstilt den første Gruppe 5 utst., Trondheim Kunstforening 1961). I verk fra tidlig i 60-årene samles formene i noen bilder til et enkelt, abstrakt hovedornament, beslektet med Kumi Sugaïs maleri. W. tok også opp collage-elementer i tilknytning til bilder utført i gouache.
W. var fra 1961 medlem av Gruppe 5, som bestod av kunstnere med tilknytning til Institutt for form og farge, Norges Tekniske Høyskole, der W. ble ansatt som lærer i 1961. De øvrige kunstnere i gruppen av Halvdan Ljøsne, Ramon Isern, Håkon Bleken og Lars Tiller. W. var den første som ble tildelt Morgenbladets pris på Høstutstillingen med bildet Svaberg i 1964. I sin abstrakte kunst beholder W. alltid nær tilknytning til en sanset natur. De tilnærmet geometriske flatene han inndeler billedflaten i, beholder alltid et visst organisk preg og tar ikke karakter av geometrisk konkretisme, slik vi finner det hos Lars Tiller omkring 1970. W.s fargebruk var i 60-årene vesentlig monokrom, idet variasjonene skjer som valørforandringer av en dominerende farge, oftest blått, rødt eller grått. Gjennom betoning av strøkets retning, kontraster mellom glatt påstrøkne partier og pastost malte avsnitt, skapes romvirkning gjennom flatenes stofflighet i tillegg til forskyvninger i det rom valørsprangene skaper. Billedflaten får en pulserende rytme gjennom spenningen som oppstår mellom flater som synes å ligge nær rommet og bakgrunnen de avtegner seg mot. Under betraktning av bildet inntreffer en plutselig reversering av oppfatningen av hva som er figur og grunn. Utover i 60-årene gjorde innflytelse fra amerikansk abstrakt ekspresjonisme og Asger Jorns sene maleri seg gjeldende hos W. Stipling og spruting av fargen på lerretet, samt sterkere betoning av den enkelte gestus, gjorde seg etter hvert gjeldende. Samtidig som W. utvidet registeret av virkemidler, ble nærheten til det observerte motiv sterkere. I en serie kulltegninger med temaet Utsikt gjennom persienner, spiller kunstneren på kontrasten mellom det lukkede rom og utsynet gjennom halvåpne persienner. I likhet med Tiller og Bleken har W. eksperimentert med de maleriske muligheter som ligger i tegnekullet. I en serie arbeider i kull og gouache tar W. utgangspunkt i opplevelsen av å fly. Flybane (1975, Bergen Billedgalleri) skildrer innflyvningen i form av en realistisk perspektivisk gjengivelse av en flystripe som fortaper seg mot horisontlinjen. En rekke variasjoner over en oppstilling med tekanne og frukter på et bord, Tepotte med grønne frukter (1975, Trøndelag Kunstgalleri) og Sorte og hvite krukker (gouache 1975, Nasjonalgalleriet, Oslo), er beslektet med østasiatisk tusjmaleri i sin antydende, men samtidig pregnante motivgjengivelse. Det kalligrafiske element er sterkt fremtredende i disse arbeidene, og føres over i store malerier fra samme tid, f.eks. Strandlandskap (1975, Trondheim kommune). I Vinterlandskap (1975, Trøndelag Kunstgalleri) kommer en nærmest impresjonistisk naturoppfatning til uttrykk. I Joi de Vivre (collage og akryl 1980, Trøndelag Kunstgalleri) føyes spontant nedtegnende gester sammen med partier som er lagt ut i store geometriske flater på overmalte avissider der skriftblokker står igjen i enkelte passager. I bilder som dette sammenfatter W. sine erfaringer innen ulike teknikker og lager en syntese mellom 60-årenes flateabstraksjon og den sterkere motivtilknytning til bildene fra midten av 70-årene. Parallelt med sine eksperimenter innenfor kombinasjonen tegning-collage-maleri, arbeidet W. videre med den Poliakoff-inspirerte billedstruktur, som dominerte i 60-årene. I mosaikken for Forenede Livs bygg, Trondheim (skifer 1969-71), bryter W. opp de enkelte formelementene i mindre fasetter der vertikale, hvite felt kontrasteres mot en grå bakgrunn. Små partier av gult og grønt danner visuelle spenningsfelt i det hvite hovedornament. Utover i 70- og 80-årene ble billedstrukturen stadig mer variert. W.s koloristiske begavelse utfolder seg innenfor et rikere register, og de dominerende monokrome flatene brytes opp med kontrastfarger påført i små punkter og linjer. Til grunn for bildene ligger ofte konkrete motiviakttagelser. Åpne landskap og strender danner en motivgruppe, utsikt gjennom et vindu mot et uendelig rom en annen. Blått landskap (Royal Garden hotell, Trondheim), Atelieret, Strandbilde, Fragmenter fra en strand (Riksgalleriet) og Strandbilde (vist Galleri Haaken, Oslo 1984) er betegnende for den maleriske kultur og frihet i bruk av virkemidlene, som preger W.s produksjon i 80-årene. Ved siden av å være yrkesaktiv billedkunstner, har W. fra 1955 virket som pedagog, fra 1961 ved Institutt for Form og Farge, Norges Tekniske Høyskole, og dessuten som lærer ved Kunstskolen i Trondheim i 17 år. W.s undervisning her fortsatte linjen fra Oddvar Alstad, og W. har hatt betydning for skolens utvikling mot et kunstakademi. Blant W.s elever var Knut Rose og Jens Johannessen.
I arbeid...