Carl Milles (Carl Emil Wilhelm Milles, født Andersson; 23. juni 1875, død 19. september 1955) var en svensk billedhugger.
Milles var først og fremst virksom i Europa, men i lengre perioder også i USA. Han er kjent for sine fontener og andre verk i monumentalformat.
Milles var sønn av løytnant Emil «Mille» Andersson og hans ektefelle Walborg Tisell. Moren døde i barselseng i 1875. Milles hadde da to søsken og fikk senere tre halvsøsken etter at faren giftet seg på nytt. To av Milles søsken arbeidet innen kunst: søsteren Ruth Milles (1873–1941) ble billedhugger og halvbroren Evert Milles (1885–1960) ble arkitekt.
I 1892 begynte Milles i snekkerlære og på kveldstid deltok han i undervisningen ved Tekniska skolan i Stockholm, hvor han ble elev på heltid fra 1895.
I 1897 fikk han et stipendium på 200 kroner av Svenska Slöjdföreningen og med disse pengene reiste han til Paris. Der ble han boende i flere år og forsørget seg blant annet som ornamentskjærer. I Paris studerte han anatomi på École des Beaux-Arts og mottok sterke inntrykk fra den franske billedhuggeren Auguste Rodin.
To år senere var han representert på Parissalongen for første gang. På verdensutstillingen i Paris i 1900 fikk han en sølvmedalje. I Paris byttet han etternavn, inspirert av farens kjælenavn Mille, som bedre passet det franske språket.