Birger Magnusson av Sverige (1280 - 1321) [sv]

Birger Magnusson (født 1280, død 13. mai 1321), først hertug, deretter konge av Sverige, sønn av kong Magnus Ladulås og Helvig av Holstein. Birger ble valgt til konge allerede 1284 i Skänninge da han var fire år for at kong Magnus ville sikre at kongetronen ble i familien. Kroningen skjedde først den 2. desember 1302 i Söderköping, sammen med sin dronning. Etter at faren Magnus Ladulås døde i 1290 da Birger var ti år fungerte en formynderregjering fra til år 1298 under Torgils Knutssons ledelse.

Birger ble gift i november 1298 i Stockholm med Margrete Eriksdatter av Danmark (eller Märta Eriksdotter som hun kalles i Sverige), datter av danskekongen Erik Klipping. Birger reiste utenlands etter Margretes død i 1318 og de er begge begravd i Sankt Bendts kirke i Ringsted på Sjælland.

Da russerne i 1292 angrep området Tavastland, som hadde vært svenskkolonisert siden Birger jarls tid, foretok Torgils Knutsson et krigstog til Karelen hvor han grunnla Viborgs feste og en by i 1293.

Da Birger ble myndig oppsto det en konflikt med den svenske kirken over fortolkningen av kirkens privilegier som hadde blitt satt i 1280. Kongens brødre, Erik Magnusson og Valdemar Magnusson, grep som så mange ganger tidligere i svensk historie, fordel av konflikten. Valdemar Magnussons svigerfar Torgils Knutsson, tidligere leder av formynderregjeringen, ble henrettet i 1306 som et tegn på forsoningen mellom Birger og brødrene. Det samme året ble Birger tatt til fange av sine brødre.

Striden endte med en ny fordeling av de svenske områdene i 1310. Birger forble konge i navnet, men måtte gi opp sine kongelige landområder, byttet ut med østlige Uppland, Närke, Södermanland, Østergøtland, Gotland og borgen i Viborg. Hertug Erik fravristet de gamle norske området Båhuslen i enden av Oslofjorden fra Norge foruten nordlige Halland, og disse ble omformet som et selvstendig kongedømme sentrert rundt Gøtaelven.

I 1317 skal Birger ha slått tilbake, og i henhold til Erikskrøniken, med list. Han skal ha lurt sine brødre, hertugene Erik og Valdemar til Nyköping og til et gjestehus hvor han lot dem bli fengselet og kastet i et fangetårn hvor begge sultet i hjel. Dette kan være historisk riktig, men det er kun nevnt i Erikskrøniken.

Birger mistet grepet på nytt året etter og sendt i landflyktighet av brødrenes tilhengere. Han dro til sin svoger i Danmark og tok de kongelige arkivene, hele skriftsamlingen, med seg. Sønnen Magnus Birgersson ble igjen i Stockholm hvor han ble henrettet i 1320.

I årene 1318 til 1319 ble Sverige styrt av rikshøvedsmannen Mats Kettilmundsson.

Sverige havnet da atter i en kongelig krise som ble forsøkt løst ved å utlyse den fire år gamle sønnen til hertug Erik Magnusson, Magnus Eriksson, som på morssiden var dattersønn av kong Håkon Magnusson av Norge (1270–1319) som døde uten sønner. Da kong Håkons dattersønn ble valgt til konge av Norge ble han samtidig konge av Sverige. Han var den første Folkungen på den norske tronen. Om den svenske kongekrisen ble løst var dette bare starten på en endeløs rekke av problemer for Norge som skulle føre til at det gamle norske riket opphørte som egen stat.