Oselver

oselver

eller oselvar, er en klinkbygd båttype fra Hordaland. Båttypen har hatt en utvikling som går over flere tusen år.

I 2016 ble Oselvarverkstaden og praksisen med å ta vare på oselvartradisjonen skrevet inn i UNESCOs register over god vernepraksis.

Oselvernavnet stammer fra der båtbyggerene Jørgen (1717–1784) og Lars Tøsdal (1726–1802) hadde verkstedet sitt ved utløpet av Oselven. Etter dette ble båtene på folkemunne kalt Oselver. Rundt 1750 skal de to Tøsdalskarene ha vært de eneste som drev båtbygging som næringsvei i Os. Lenge etter dette blir båtene likevel oftest omtalt etter båtbyggerens hjemsted, bruksområdet eller størrelsen til båten. Først rundt år 1900 blir oselver et berømt navn for båttypen. I dag regner man at en båt må være bygd etter det gamle norske alenmålet (21 norske tommer), lokal byggemåte og tradisjon fra omlandet rundt Bjørnefjorden og Lysefjorden for å regnes som en oselver.

Oselveren bygges av furu og eik, og lengden kan variere fra 8–18 båtalner (totallengde 4,5–10,0 m). Vanligste størrelsene er færing (9–11 båtalner) og seksæring (11–13 båtalner), men en finner også både mindre og større utgaver: æring (8–9 båtalner), åttring (12 ½–14 båtalen) og laromsbåt (12 ½–18 båtalen). Færinger blir bygd med tre bordganger og tre band med beter over de to fremste.

Større båter kan også ha kjølrenne (vanlig fra 11 ½ båtalners lengde), mere innved, todelt børebord og todelt ripebord. Esingene går inne i båten langs øvre kanten på ripebordet fra rong til rong. Utsiden av et halsbord i nederste bordgangen er konkav og vrir seg fra å være nærmest loddrett i innløpet med visingen på lòtet til å nærme seg vannrett der halsen møter bunn- og børebord. Formen til halsene er dermed vridd, en nærliggende sammenligning kan være propellbladet eller kanskje mest plogskjæret.

Båttypen er brukt til organisert kapproing siden 1847, organisert kappseiling siden 1871 og fra 1898 organiserer båtbyggerene seg. Siden 1978 har det blitt arrangert NM oselverseiling og i 1997 åpnet Oselvarverkstaden for å drive opplæring av nye båtbyggere. Utenom den organiserte aktiviteten er båttypen mye brukt som fritidsbåt og er å finne på en rekke museer, både i Norge og i utlandet.

• immateriell kulturarv

Oselveren er Norges nasjonalbåt, og den nye tradisjonen av i dag er tilpasset regatta og fritidsbruk: Begge versjoner har mindre variasjoner innad i bestanden enn det som var vanlig i den eldre tradisjonen, fordi de kravene som båtene idag møter, ikke er så varierte som for de eldre båtene. De eldre båtene varierte en god del i bæringen akter for not eller annen last, og de kunne ha lavere eller høyere framskut for innaskjærs eller hav-ferdsel Andre variasjoner, som også blir gjort på dagens oselvere, fantes også.

Oselveren er en smekker båt med tynne bord og bare tre bordganger, som alle de gamle robåttypene sør for Bergen. Stevnbuen på oselverne er, som på alle Sør-Vestlandske robåttyper, slakere enn båtene midtvestlandsbåtene nord for Bergen (men ikke så slake som nordvestlandsbåtene (Møre). Keipene ligger på esingene, som bare går til rengene. Ofte forsterkes ripbordets feste til stevnen med et metallbeslag. Dette ligger enten som en nauvrong, kun mellom ripbordene, eller også sveiset sammen med et bånd oppover stevntoppen og ned på utsiden av denne.

Det er eik i kjøl, lot og stevner, mens innveden nesten alltid er av furu. Som med alle de andre nord- og vestnorske båttypene skytes kjølen opp eller ned avhengig av om båten hovedsakelig skal ros eller seiles. Siden oselveren har et aktivt regattamiljø, finnes det rundt denne båten en kresen kundegruppe som stiller store krav til båtbyggeren.

I dag er det Oselvarverkstaden som forvalter kunnskapen om byggeteknikken.

Oselver eller Oselvar er en klinkbygget sørvestlandsk båttype som har vært svært vanlig i ytre strøk av Hordaland i mange hundre år. Båttypen har hatt en utvikling som går flere tusen år tilbake i tid, og oselveren viser tydelige likhetstrekk med både en rekonstruksjon av Halsnøybåten (ca. år 300 e. Kr.) og Gokstadfæringen (ca. 900 e. Kr.). Fra i alle fall tidlig på 1500-tallet og frem til 1860 ble båttypen eksportert til Shetland og Orknøyene. Under overfarten ble betene tatt ut og de minste båtene stablet oppi de større for å utnytte lasterommet til skutene maksimalt.

Selve begrepet oselver stammer fra stedet der båtbyggerne Jørgen (1717–1784) og Lars Tøsdal (1726–1802) hadde verkstedet sitt, nemlig ved utløpet av Oselva i Os i Hordaland. Etter dette ble båtene på folkemunne kalt for Oselver. Rundt 1750 skal de to Tøsdalskarene ha vært de eneste som drev båtbygging som næringsvei i Os. Lenge etter dette blir likevel båtene oftest nevnt etter båtbyggeren sitt hjemsted, bruksområdet eller størrelsen til båten. Først i løpet av 1900-tallet blir oselver et berømt fellesnavn på båttypen. I dag krever man at en båt må være bygd etter det gamle norske alenmålet båtalner (21 norske tommer), lokal byggemåte og tradisjon fra omlandet rundt Bjørnefjorden og Lysefjorden for å regnes som en oselver.

Nesten alle deler av en oselver er av furu, bare kjøl, lotter og stevner – røyset – er av eik; dette er det vanlige i alle robåter på Sørvestlandet. Som i alle andre tradisjonelle tre-robåter, har for øvrig hver enkelt del sitt bestemte navn; bunnbord med halsene, børebord, rip(-bord), band (tverrstiverne, "spantene") med eller uten beter/biter (tverrbjelker) osv.

Lengden på oselverne kan variere fra 8 til 18 båtalen (totallengde 4,5–10,0 m). De vanligste størrelsene er færing (9–11 båtalen) og seksæring (11–13 båtalen), men en kan også finne både mindre og større utgaver: Æring (8–9 båtalen), åttring (12 ½–14 båtalen) og laromsbåt (12 ½–18 båtalen). Færinger blir bygget med tre bordganger og tre band med biter over de to fremste. Større båter kan også ha kjølrenne (vanlig fra 11 1/2 båtalens lengde), mer innved, todelt børabord og todelt ripebord. Esingene går inne i båten langs den øvre kanten på ripebordet fra rang til rang.

Utsiden av et halsbord på en oselver har konkav form og går fra å være nærmest loddrett i innløpet med visinga på lòtet til å nærme seg vannrett der halsen møter bunn- og børebord. Formen på halsene er dermed vridd, en nærliggende sammenligning kan være et propellblad eller kanskje mest et plogskjær. Under bygging er båtbyggeren nøye med å velge parvise bord, slik at spensten blir mest mulig lik på begge sider av båten.

Båttypen er brukt til organisert kapproing siden 1847, organisert kappseiling siden 1871 og fra 1898 organiserer båtbyggerne seg. Siden 1978 har det blitt arrangert Norgesmesterskap i oselverseiling og i 1997 åpnet Oselvarverkstaden for å drive opplæring av nye båtbyggere. Utenom den organiserte aktiviteten er båttypen mye brukt som fritidsbåt og er dessuten å finne på en rekke museum, både i Norge og i utlandet.

Opp gjennom tidene har båtbyggerne og båtbrukerne sammen utviklet båttypen slik at hver båt passer til den bruken som brukeren vil gi båten. Med sportsbruken er dette videreført og i tillegg til bruksbåten kan en i dag også snakke om både spesialiserte kapproingsbåter og spesialbygde kappseilingsbåter.

I 2009 gjennomførte Redningsselskapet en SMS-avstemning der oselveren ble kåret til «Norges nasjonalbåt».