Sylthe, Andreas (1865 - 1940)

Kunstmaleren A. Sylthe

Der går ennå blant oss mange moldensere av den eldre generasjon, som husker kunstmaleren Andreas Sylthe, der han stod i gaten med sitt staffeli og foreviget de gamle bydeler, som nå er borte. Denne begavede moldepatriots vita, fortjener i høy grad å bli trukket fram i lyset. Sylthe var født den 25.10.1865 på gården Sylthe i Fræna av foreldrene Sakarias Sylthe og hustru Beret Anna fra Røvika. Som de fleste barn omkring på gårdene den gang måtte han tidlig begynne å gjøre nytte for seg, blant annet ved å gjete buskapen oppe i utmarka. Han fortalte meg, at han alltid hadde med seg papir og blyant på sine turer i skogen for å få tilfredsstilt sin trang til å feste til papiret, det han så. Til Molde kom han i 1880 og gikk i lære hos skreddermester O. Elvsaas, hvor han var i 4 år.

I 1884 reiste han til Trondheim, hvor han arbeidet som svenn i 8 år hos forskjellige mestere, bl. a. hos skreddermester Halvor Reitstad fra Vågstranda. Hit til byen kom han igjen i 1892 og etablerte seg som skreddermester. Ble i 1893 gift med Petra Hågensen, datter av Petter Hågensen i Myrabakken. Han var en meget dyktig håndverker og fikk stor søkning både som dam4e- og herreskredder. Helt fra sine læreguttdager i Molde gikk han på Molde offentlige tegneskole, hvor han viste fremragende dyktighet i tegning og ble skolens flinkeste elev. Fabrikkeier P. Solemdal har gitt denne skildring av skolen: "Tegneskolen holdtes 2 a 3 kvelder i uken fra 7 til 9. Hvem som helst kunne delta i undervisningen, men den var beregnet på gutter, som var i håndverkslære, og da søkningen var stor, måtte de yngste stå og vente for å se om der var plass. Det var ikke noen som tok seg av ungdommen den gang, og i de lange vinterkvelder, da byen var sparsomt opplyst av noen få parafinlamper, var det rimelig at man søkte til et så interessant sted som tegneskolen, hvor kaptein Ziegler var midtpunktet".

Sylthe var usedvanlig musikalsk. Hans interesse ble vakt allerede de første dager på verkstedet. Her var det en svenn, som spilte horn etter noter. "Slikt kan ikke du", sa han til Sylthe. Nei, det kunne han ikke, men etter to - tre dagers forløp var Sylthe full inne i notene og kunne spille på hornet like godt som svennen. Han spilte piano og andre instrumenter, var en interessert sanger og i endel år instruktør i Molde Mandsangforening. Mekanikken hadde vakt hans interesse og han bygget en liten dampmaskin. Etter hvert fanget malerkunsten all hans interesse og til slutt ofret han seg så å si helt for kunsten.

Et par års tid var han bosatt i Ørstavik, hvor det sikkert er en del bilder fra hans hand. Et år var han på besøk hos sin svigersønn på Gjøvik, der mange kan glede seg over bildene han der malte. Det var alltid meget vanskelig for Sylthe å få solgt bildene. Det ble den alminnelige mann som kjøpte dem og alltid for en sum som lå i lavmålet. Jeg kjenner til, at mange av maleriene gikk for 10 kroner. Hos dem, som hadde råd til å kjøpe, fikk han som regel avslag. Han fikk i sannhet føle at kunstens veg er tornefull. Men i de siste leveår, ble han på sett og vis oppdaget. Gårdbruker Ola Fladmark på Cicilienfryd skrev i "Fylket" for 23. november 1939 følgende vakre hyllest til den store moldepatriot og kunstner: "Maleren A. Sylthe. Et smil og en takk, mens vi har han mellom oss. Man har en rekke bilder av såkalte kunstnerskjebner, både fra de store land og spesielt fra de små forhold. Her hos oss er der fra tid til annen lenge, lenge etter at vedkommende kunstner er borte, dukket opp geniale ting som har satt kunstkritikken i bevegelse. Man har sett den slags ting i flere av byene helt opp til den aller siste tid. Er kunstnernes forhold ofte trange endog i storbyene, er det naturlig, at i en småby som vår vil det være lite å finne både av økonomisk støtte og forståelse. Men den som en gang har følt kunstnerkallet, prøver jo - selv i motgang - å holde interessen levende. Vi har en mann her i Molde, som gjennom årene aldri har latt sitt pund hvile. Det er maleren A. Sylthe i Myrabakken. Muligens vil moderne kritikere ha atskillig å innvende mot Sylthes naturlige kunst, men vi, som har fulgt med i hans nokså frodige produksjon, hvorav det meste er hentet fra Molde og Moldes nærmeste omgivelser, vi er blitt glad i det, fordi, det har verdi for oss. Sylthe er nå en gammel mann og syk. Og jeg har derfor tenkt på om man ikke kunne få i stand en utstilling av alt det som finnes i byen av materialer fra hans hand, både fordi man kan få et betydelig bilde av ham som kunstner og for om mulig yte ham en smule økonomisk vinning i en for oss alle tung tid. Vi har jo flere interesserte malere og kunstskyndige her i byen, og jeg henstiller til disse eller andre å ta tanken opp. La oss være med å gi denne kunstner - selv om han ikke er noen berømthet - et smil og en takk, mens vi har ham mellom oss i stedet for en gang en krans på hans grav."

Utstillingen kom i stand og ble åpnet i Alexandra Hotells anneks den 5.1.1940, der Ola Fladmark holdt følgende vakre tale:
"De fleste av oss mennesker har det gjerne slik, at vi går opp i vår virksomhet så intens som mulig for i den grå hverdag å kunne få flest mulig av våre ønsker og krav tilfredstilet. Midt i blant oss finner vi noen drømmere, som kan stanse opp som fjetret foran et vinterlandskap, da snøen liksom sitrer i den synkende sols stråler og skogen står der i en prakt ingen menneskehånd kan etterligne. Drømmere som må overføre denne stemning - i ord og toner eller på lerretet. Somme har på denne måten kunnet skape store mesterverk andre mindre verdifulle ting, men alle legger de inn, i det de slik skaper, noe av seg selv, noe av sin egen sjel. Maleren A. Sylthe, som vi har villet hedre ved denne tilstelling, er ikke annerledes enn andre kunstens barn. Han har bare ikke forstått å utnytte den reklame som hører vår tid til. Han har heller ikke hatt den lykke å bli hjulpet fram av de store læremestere, han har ikke fått det vingefang, som reiser ut i verden kan gi så mangén kunstner: Men han har likevel trofast fulgt sitt kall i små omgivelser og skapt det ene stykket etter det annet uten annen ærgjerrighet enn den å kunne glede andre. Jeg er ikke mannen til å uttale noen kunstnerisk kritikk verken over Sylthes eller andres kunst. Likevel vil jeg ved denne anledning gjerne ha uttalt, at jeg er blitt helt overrasket, ikke bare over det store antall bilder som er sendt til denne utstilling, men ennå mer over, hvor høyt maleren synes å ha nådd. Jeg tror nok, at alle vil innrømme, at først nå vet vi hva Sylthes kunst virkelig er. Denne utstilling har i alle fall overbevist meg om at det vi mente med dette arrangement, er fullt berettiget. men det er en annen side vedrørende Sylthes virksomhet jeg bedre forstår å vurdere, og det er hva jeg vil kalle den kulturhistoriske side ved hans produksjon. Ved å se oss omkrig vil vi oppdage, at de fleste av de bilder som er utstilt her, har motiv fra Molde eller omegn.

Mange av de eldre bilder har allerede sin kulturhistoriske verdi, og de øvrige vil etter hvert få det. Og endelig vil jeg få peke på betydningen, at hjemmene våre har fått noen av disse bilder på veggen i stuen. Jeg er sikker på, at de alle sammen har skapt lysning og glede der inne. Har bidratt til å gjøre hjemmet og heimstedet enda lysere og kjærere for oss. Som Dere vil se, er det en ganske stor utstilling dette. Det er anmeldt 150 bilder og det fins nok atskillige mer. Da således vårt komitémedlem , fru Fladseth i sommer deltok i den store kvinnekongress i England og herunder besøkte K.F.U.K.'s kjente og hyggelige lokaler i London, var noe av det første hun fikk øye på der inne: Et bilde fra Molde av - Sylthe - skjenket av den herværende søsterorganisasjon. Der er sendt bilder til flere steder i England, til Tyskland, til Amerika, ja helt fra Japan og Kina har det kommet bestillinger. Hensikten med denne utstilling har vært for første gang å få i stand en samlet mønstring av Sylthes produksjon. dernest var det vår mening på denne måten å kunne hedre ham og takke for et langt livs gjerning.

Dessverre er han selv for svak til å kunne være tilstede her i dag, mens hans frue er her, og vi ber fruen overbringe ham vår hyllest og takk. Hun vil også være den rette til det, fordi hun har forstått ham, selv den gang da vi andre stod uforstående og undrende.

Jeg vil gjerne få sagt ham, mens han ennå er iblant oss, at han har en stor venneskare omkring seg, som i beundring og takknemlighet har fulgt hans arbeide og elsket hans kunst. Jeg vil tilslutt minne om dikterordene: Se, det å dikte er å føde med smerte et sjelebarn. Sylthe har født mange slike sjelebarn til glede i de mange hjem og til ære for vår by og oss. Måtte dette enkle arrangement spre noen streif av sol over den 74-årige malers siste leveår blant oss. La oss på denne måte si ham, at vi alle er dypt takknemlig for hva han har gitt oss, ledsaget av våre beste ønsker for ham selv og hans familie. Tilsutt vil jeg gjerne få takke alle som ikke har skydd noe bryderi for å gjøre denne utstiling så rik som den er blitt og for den store interesse denne sak har møtt i alle kretser".

Utstillingen ble omfattet med en voldsom interesse. "Hele byen" var der og en masse folk fra bygdene gjorde seg en bytur for å se de mange vakre og interessante bilder. Sylthe selv var dessverre syk, men han fikk dog krefter nok til å komme ned. Det ble et beveget gjensyn han hadde med sitt store livsverk.

Sylthe døde kort tid etter. Mange av maleriene gikk tapt under brannen i 1916 og ved krigshandlingene i 1940. Kanskje burde Molde kunstforening få i stand en utstilling av Sylthes malerier? Ikke bare her i byen finnes det atskillig fra hans hånd, men også i Ørstavik og Gjøvik. utstillingen ville sikkert vekke den samme interesse som i 1939.

Molde, den 10. mai 1972

Skule Tofte