Immaterialrett

Immaterialrett, fra tysk, Immaterialgüterrecht, også kalt åndsrett, er et rettsområde som befatter seg med rettigheter av ikke-materiell og, i utgangspunktet, ikke-utelukkende art. Immaterialrettens formål er å beskytte innovasjon og kreativitet og innsats for å bygge opp særpreg og goodwill knyttet til et kjennetegn, og derigjennom forhindre snylting på slik innsats.

Til immaterialretten regnes rettigheter som opphavsretten, som verner litterære og kunstneriske frembringelser; patentretten, som verner tekniske løsninger; designretten, som verner utseendet til et produkt og kjennetegnsretten, som verner kjennetegn, blant annet varemerker og foretaksnavn. Immaterialrettighetene omfatter også de såkalte opphavsrettslige «naborettighetene», som omfatter utøvende kunstneres rett til egen fremføring; produsenters rett til lyd- og filmopptak; fotografers rett til fotografiske bilder; vern av kringkastingssendinger og vern av databaser. Ut over dette har man planteforedlerretten, som gir enerett til å utnytte nye, foredlede plantesorter, og kretsmønsterretten, som gir enerett til å utnytte integrerte kretser i en datamaskin.

Immaterialrettighetene er ikke-materielle i den forstand at de ikke knytter seg til fysiske gjenstander, men til «immaterielle» goder. Immaterialrettighetene vil riktignok materialisere seg i fysiske eksemplarer: Immaterialrettighetene utøves for eksempel ved at en patentert medisin fremstilles eller ved at en opphavsrettsbeskyttet roman trykkes som bok. Men mens eiendomsretten til boken knytter seg til den fysiske boken, knytter opphavsretten til romanen som et immaterielt åndsverk. Immaterialrettighetene er i tillegg ikke-utelukkende, i den forstand at den enes bruk av et immaterielt gode ikke reduserer andres nytte av dette godet. En fysisk bok kan bare leses av én eller et begrenset antall personer om gangen, og utelukker dermed andre fra å lese den på samme tid. Over tid vil også boken bli utslitt, slik at den ikke kan leses av noen. Romanen kan imidlertid leses av alle som har tilgang til et eksemplar, og at en person leser romanen utelukker ikke at andre kan gjøre det på samme tid.

Problemet med immaterielle goders ikke-utelukkende karakter er at den gjør det vanskeligere for den som frembringer et slikt gode å tjene penger på det. Dersom alle fritt kan kopiere forfatterens roman når denne er publisert, vil dette gjøre at færre betaler forfatteren, noe som igjen gjør at forfatteren i mange tilfeller vil bruke sin tid og sine ressurser på andre ting enn å skrive bøker. Immaterialrettighetene gir derfor rettighetshaver en enerett til å utnytte bestemte immaterielle goder. Med dette skapes en rettslig utelukkelsesmekanisme, som gjør det lettere for rettighetshaver å tjene penger på disse, og som samtidig gir rettighetshaverne incentiver til å frembringe immaterielle goder. De immaterielle enerettene har derfor først og fremst en økonomisk verdi for rettighetshaver. Immaterialrettighetene verner imidlertid også ideelle rettigheter, for eksempel opphavsmannens rett til respekt for et åndsverk og retten til å bli navngitt, jf. åvl. § 3.