Gisle Straume, født 1917, død 1988, født i Holla, norsk skuespiller. Studerte først filologi; var hallomann i NRK i frigjøringsdagene 1945 før han samme år kom til Det Norske Teatret, hvor han debuterte som kapellanen i Den store barnedåpen. Ansatt her til 1951, 1952-55 og fra 1976, ved Den Nationale Scene 1951-52, Det Nye Teater 1954-55 og i kortere perioder senere, Nationaltheatret 1959-63 og 1967-76. Sjef for Rogaland Teater 1955-58, for Den Nationale Scene 1963-67. Med sin uprovinsielle, moderne spillestil fikk han alt i starten stor betydning for den kunstneriske nyorientering ved Det Norske Teatret, bl.a. i skuespill av Tore Ørjasæter, Tarjei Vesaas og Aslaug Vaa. Han la ærgjerrig vekt på nytolkninger av Ibsen-roller, bl.a. i Fjernsynsteatrets oppsetninger, med særlig stor virkning i En folkefiende (1972), ellers bl.a. som pastor Manders, konsul Bernick og Jørgen Tesman. Hans talent strekker seg fra det ellevilt festlige til det dypt tragiske, og han feiret triumfer i så forskjellige roller som Riis i Bjørnsons En handske, lektoren i Ionescos Privattimen, alkoholikeren i Farmen av David Storey og posøren Spooner i Pinters Ingenmannsland. Etter at han 1976 vendte tilbake til Det Norske Teatret markerte han seg i store oppgaver som James Taylor i Lang dags ferd mot natt, Kong Lear og Brechts Galileo Galilei, og med sine enmannsforestillinger over nynorsk-klassikerenes liv og diktning: Ein diktar og hans strid (1980, Arne Garborg), Ein hippie frå Telemark (1982, Aa. O. Vinje) og Dikt og sanning (1985, Ivar Aasen); alle også utgitt på plate. Han gjorde en aktiv innsats i støtteroller i norsk film, og ble særlig populær som lektor Tørrdal i Stompa-filmer og -hørespill. Kilde: Store Norske Leksikon nettversjon 03.11.09
I arbeid...