En forsker er generelt en person som arbeider med forskning, og brukes ofte som en bred og generisk betegnelse på en rekke typer vitenskapelige stillinger og aktiviteter. Tittelen er i sin videste forstand knyttet til en forskningsaktivitet en utøver uavhengig av formalkompetanse eller ansettelsesform. Forsker brukes både som en samlebetegnelse på personer som arbeider med forskning og som en spesifikk stillingstittel ved offentlige og private vitenskapelige institusjoner, og i bedrifter der forskning inngår i virksomheten, f.eks. legemiddelselskaper.
Mange land har en egen forskerstige ved akademiske institusjoner, med større vekt på forskning enn andre stillinger. I mange land består forskerstigen av tre ordinære faste trinn som tilsvarer vanlige faste universitetsstillinger, typisk betegnet forsker, seniorforsker og professor/forskningsprofessor, og i tillegg omfatter stigen ulike midlertidige rekrutteringsstillinger som forskningsassistent, stipendiat, postdoktor og lignende. Typisk for forskerstillinger er at de har hovedfokus på forskning, men de kan også omfatte andre arbeidsoppgaver som f.eks. undervisning avhengig av institusjonens art.
I Norge er forsker en formell stillingstittel ved forskningsinstitusjoner. Forskerstillingene brukes primært i instituttsektoren, som består av offentlige og private forskningsinstitutter utenfor universitets- og høgskolesektoren og som har forskning som hovedoppgave; de er gjennomgående stillinger i staten, og brukes både ved frittstående statlige forskningsinstitutter, universiteter og enkelte forvaltningsorganer med forskningsoppgaver. Stillingstitlene forsker I, forsker II og forsker III ble innført som en egen stige i det statlige regulativet i 1948 og ble opprinnelig brukt av Forsvarets forskningsinstitutt og fra 1950-årene ved alle de nye instituttene som ble etablert (f.eks. NIVA, NUPI og mange andre); toppstillingen forsker I (eller forsker med professorkompetanse eller sjefsforsker) er likeverdig med professor og krever professorkompetanse, forsker II (eller seniorforsker) er likeverdig med førsteamanuensis og krever minst doktorgrad og normalt kvalifikasjoner utover dette, og forsker III er likeverdig med universitetslektor. Forskerstigen i Norge omfatter også de tre utdannings- og rekrutteringsstillingene vit.ass., stipendiat og postdoktor, som deles med den kombinerte stigen. Stillingsbetegnelsene med tallkoder er dårlig forstått utenfor instituttsektoren i Norge, og på engelsk brukes normalt de vanlige internasjonale titlene researcher, senior researcher og research professor.
Den primære forskjellen på forskerstigen og lektor–professor-stigen i Norge er at stillingene i hovedsak brukes ved forskjellige typer institusjoner, og stillingene representerer derfor ikke alternative kompetanse- eller karriereveier, og det er ingen forskjell i om stillingene er ment å være faste eller midlertidige. Forskere er primært det ordinære faste stillingshierarkiet i den norske instituttsektoren og sykehusforskningssektoren, og tilsvarer direkte stillinger i universitetshierarkiet med felles krav til vitenskapelig kompetanse. Arbeidsoppgaver for forskere har hovedfokus på forskning, forskningsledelse og andre forskningsrelaterte oppgaver, omfatter som regel også faglig formidling, og kan i mange tilfeller omfatte noe faglig veiledning (særlig av doktorgradsstipendiater) og eventuelt noe undervisning; forskere i toppstillinger blir også ofte utnevnt til medlemmer av offentlige utvalg og lignende. Forskere har den samme retten til akademisk frihet som andre vitenskapelig ansatte, og Stortinget presiserte i 2010 at den akademiske friheten også gjelder i instituttsektoren.
Det er et mål at det skal være mobilitet og samarbeid mellom instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren. Forarbeidene til ny universitets- og høyskolelov uttaler at det skal være «økt mobilitet mellom institusjoner nasjonalt og internasjonalt» og at «ansatte lettere skal kunne veksle mellom stillinger i universitets- og høyskolesektoren [og] instituttsektoren». Mange forskere med toppstillingen forsker med professorkompetanse (forsker I) i instituttsektoren har derfor bistilling som professor II ved universiteter/høgskoler for å holde kontakt med undervisningsmiljøer; dette er også en måte for universitetene å knytte til seg vitenskapelig spisskompetanse og veiledningskapasitet fra forskningsinstitutter; bistillingen er typisk finansiert av hovedarbeidsgiver og som regel besatt ved kallelse.
I Danmark er forskerstigen en av to akademiske karrierestiger, og omfatter stillingene forsker, seniorforsker og professor (tidligere forskningsprofessor); toppstillingen har fra 2020 samme tittel som i den kombinerte stigen. I Sverige og Finland består forskerstigen av stillingene forsker, seniorforsker og forskningsprofessor. I Storbritannia er forskerstigen en av tre akademiske stiger ved siden av en kombinert stige og en undervisningsstige, og omfatter stillingene forsker, seniorforsker og professor/forskningsprofessor.
I 2021 foreslo Stillingsstrukturutvalget å slå sammen forsker I, professor og dosent til en felles toppstilling betegnet professor, slik det er i de fleste andre land.
[no]
Work in progress...