åttring
er en nordnorsk tradisjonsbåt som var bygget for snøre- og linefiske. Den er den nest største av nordlandsbåtene og de førindustrielle nordnorske fiskebåtene, etter fembøringen. Åttringene er fra 29 til 35 fot lange, avhengig av når de er bygd, og hadde et mannskap på fire eller fem personer.
Navnet åttring viser til at båten opprinnelig hadde åtte årer fordelt på fire rorsrom. Ingen av de bevarte åttringene har fire rom, men fem. Det viser at båtstørrelsen har vokst opp gjennom tida. I 1591 ble åttringene imidlertid beskrevet som fireroms båter.
Begrepet åttring går helt tilbake til vikingtida, og de siste åttringene deltok på lofotfisket så sent som i 1947. Åttringen kan derfor sies å være den viktigste båten for kystfiske i Nord-Norge gjennom historien.
På 1500- og 1600-tallet var åttringene snørebåter, og tre eller fire av mannskapet fisket med hvert sitt snøre. Da torskelinene ble tatt i bruk på 1600- og 1700-tallet fikk man behov for større båter for å få bedre plass til bruk og fangst. Linebåtene ble femroms båter, men begrepet åttring ble beholdt.
BrukÅttringene fra 1400- til utpå 1700-tallet var snørebåter. Etter at torskeline kom litt i bruk tidlig på 1700-tallet, og etter hvert ble tillatt under lofotfisket i 1816, ble åttringene hovedsakelig endret til å bli spesialbygde som linebåter. De første torskelinene hadde 200 ongler, slik at en firemanns båt hadde 800 ongler. På slutten av 1800-tallet var et linesett på 3000 ongler. Åttringene måtte bygges større for å håndtere dette. Åttringene ble da femmanns båter.
På slutten av 1800-tallet var det flere åttringer som ble bygd for å kombinere fiske med line og garn. Under lofotsesongen kunne det være aktuelt å fiske med garn i begynnelsen, og liner etter at fisken hadde gytt, eller av andre grunner. Det var også åttringer som rodde med dagline, som kunne bruke snøre mens de ventet på å dra lina.
KonstruksjonDe to eldste åttringene som er bevart er femroms båter. De har fem omfar eller bordganger og fem par keiper. Alle bordgangene er kløyvd ut av tømmerstokkene. De to første, kjølbordet og halsene, er kløyvd med litt forskjellig vridning. Kjølbordet med ca. 45 grader, og halsene med ca. 80 graders vridning. Deretter ble de hogget med øks og høvlet ned til vanlig bordtykkelse. De øverste tre omfarene er kløyvd beint ut av stokken og hugget og høvlet ned til bord.
Etter at vannsaga og håndsaga kom i bruk på 1700-tallet, ble de borda som ikke skulle hogges med vri saget i tilstrekkelig tykkelse og høvlet ned til rett tykkelse og fasong. På denne måten fikk man utnyttet tømmeret mye bedre. Mot midten av 1800-tallet ble alle borda saget av stokkene. Da brukte de bare 1/5 så mye tømmer som hundre år tidligere til hver båt. Dette betydde mye for at skogene ikke ble hogd helt ned.
StørrelserDe to eldste bevarte åttringene er begge ca. 29 engelske fot lange. Den minste av åttringene som er bygd etter 1860, er 28 ½ fot lang, mens flertallet er mellom 31 ½ og 32 ½ fot lange. Den lengste, åttringen Rana eid av Vikingeskibsmuseet i Roskilde, er 35 fot 2 tommer lang.
Selv om de gamle åttringene var snørebåter, og de nye åttringene linebåter, er det tydelige spor etter åttringer som har brukt både snøre, line og garn. De største åttringene ble ofte kalt «garnåttringer».
Mannskap og seilasMannskapet og plasseringen av dem i båten, følger det samme mønsteret for alle båtstørrelsene. Forskjellen er bare at de større båtene har større mannskap.
Høvedsmannen er alltid sjefen ombord, men han var ikke alltid eieren av båten. Som regel var høvedsmannen utpekt av mannskapet, og han var den som ble ansett for å være den dyktigste seileren. Noen ganger ble relativt ferske ungdommer ble valgt, fordi de hadde egenskaper som de andre i båten ikke hadde. Marinius Robertsen i Ullsfjord, ble valgt høvedsmann i Lofoten fordi han var best til «å velge skavl», altså den beste til å manøvrere båten mellom brottsjøene.
Høvedsmannen satt på aktertofta og styrte båten og hadde kommandoen. Han passet også brasene. Halskaren var nestkommenderende og satt framme i halsen på framtofta og passet halsen, fremre, nedre hjørne på seilet. Han skulle alltid gjenta høvedsmannens ordrer. Sammen med seg hadde han framromskaren, som rodde båten over vindøyet når de stagvendte. Han hjalp også til med å stramme priar eller bogline, hvis de hadde det på åttringen. Både priar og boline er viktig for at båten skal kunne ta mest mulig høyde på bidevind.
Bak i båten hadde høvedsmannen med seg skautkaren. Han hjalp høvedsmannen med skaut og bras. I rommet framom, ausrommet, satt auskaren. Han øser når det er nødvendig og passer priarn i seilet, et tau man kan stramme underliket i seilet med. Når man rever eller minker seil, må man også gjøre det i underliket med priarn.
Seilet til en liten åttring kunne være på ca. 24–25 m2, mens på de vanlige åttringene var det rundt 32–34 m2.
Fiske LineNår de hadde rodd eller seilt ut på feltet og skulle sette bruket, tok de ned riggen, og ordnet det i båten. Når de hadde seilt ut på feltet, og skulle til å sette lina, tok de i hop seilet, pakket det på råa og la det på styrbord side i båten. Masta lå på samme side, litt lenger inn mot midten. Styret ble tatt av og satt opp mot bakstevnet. Høvedsmannen stod helt i bakskotten vendt forover og kastet ut hver ongel. Bakromsmannen kunne hjelpe til og hive ut steinen, dreggene og iltauet, mens én, to eller tre mann rodde. Bruket ble vanligvis satt medstrøms.
De halte bruket fra «øverenden» (enden som var øverst i strømmem), slik at strømmen bidro til å løfte opp bruket. I motsatt fall vil strømmen virke til å gjøre bruket tyngre å hale. Med snøre og linebruk andøvde man alltid med framenden av båten i retningen man dro.
Fra gammelt av hadde de linrullen på babord side mellom høvedsmannsrommet og ausrommet. Høvedsmannen dro lina, mens skautkaren kleppa og tok av fisken. Priarkaren kveila lina i stampen. Én eller to mann i framskotten andøvde etter behov.
En gang ut på 1920-tallet begynte mange å dra bruket ved frambeten på styrbord side. Mast og seil ble da lagt på babord side, mens styret lå i bakskotten. Da måtte høvedsmannen stå i hammelrommet og bidra med å styre med ei åre. Framromskaren andøvde mens halskaren dro lina og skautkaren og midtiromskaren tok av fisken og kveila lina i stampen.
GarnOrganiseringa og arbeidet med garn var omtrent identisk med måten man arbeidet med line. Man satte garna fra bakskotten mens man rodde framover.
Den største forskjellen var at mens man dro garna, la man bakskotten i dragretninga. Med garn kunne man i større grad hale seg fram på bruket. Lina var for spinkel til å tåle det, slik at man måtte andøve båten, men garna var såpass solide at de tålte å dra båten etter dem. Da var det vanlig at høvedsmannen satt eller sto i bakskotten og hjalp til å styre båten med ei åre.
Garnrullen var lenger enn linrullen. De eldre linrullene var 30–40 cm lange, med ei passelig dyp fure på midten slik at lina ikke dro seg av rullen. Garnrullene kunne være 50– 60 cm lange og hadde andøvere på hver ende for å holde garna på plass.
SnøreNår åttringene fisket med snøre, kunne de ha opptil fem snører i bruk samtidig hvis de slapp å andøve. Det var altså været som bestemte hvor mange snører man kunne ha ute. Vindstyrken avgjorde hvor mange mann som måtte til for å andøve.
Høvedsmannen satt på attertofta, vendt forover. Han hadde vadbeinet på babord side, rett foran tollegangen. Skautkaren satt vendt bakover i ausrommet og halte på styrbord side i bakkant av tollegangen. Steinrommet bak mastebeten var vanligvis lasterom. Når det var fullt der, måtte man legge fisken slik at båten var på «sett» (altså styrte rett) hele tida. Én mann kunne fiske i framsigla, rommet framom mastra. Da halte han på babord side. Halskaren satt i framrommet og halte på styrbord side. I framskotten satt framromsmannen og andøvde.
Alle snørene hadde litt forskjellig tyngde på jarsteinen. Den letteste steinen var bak og den tyngste helt fremst. Da var det mindre sjanse for at snørene vaset seg i hverandre.
ByggestederFra middelalderen av var man langs hele kysten av Nord-Norge sannsynligvis forsynt med båter fra lokale båtbyggere i de nærmeste fjordene. På 1500- og 1600-tallet ble det bygget anslagsvis rundt 500 båter i året for kystfiske i Nord-Norge. Midt på 1500-tallet dukker fembøringen opp, men som en femmanns snørebåt og den største fiskebåten, hvor hver mann rodde «med paret» – ett par årer.
På 1600- og 1700-tallet begynner behovet for flere båter å merkes. Saltdalen og Beiarn ser ut til å ha blitt det viktigste båtbyggeområdet i Nord-Norge. Utover 1800-tallet overtok Mo i Rana som den viktigste leverandøren. Hemnes, Korgen og Vefsn ble etter hvert også store båtleverandører, i tillegg til Bindal som den viktigste småbåtleverandøren.
Mellom 1841 og 1845 ble det totalt bygget 1450 båter i Nordland. Mellom 1861 og 1865 ble det bygget 5200 båter, og 735 av disse var åttringer. Mellom 1871 og 1875 ble det bygget 16 872 båter i Nordland, av disse var 4145 åttringer.
Det ble bygget en god del båter i Troms og Finnmark også, men det er bare bevart én åttring fra Troms, og denne ble bygd i Lyngen. På øya Nøklan i Kvænangen bodde på 1800-tallet båtbyggeren Isak Mathisen, som bygde 120 åttringer i sin karriere.
Bevarte eksemplarerDet er 21 åttringer bevart ved norske museer, 18 av disse i Nord-Norge. Sannsynligvis er ca. 35 originale åttringer bevart, inklusiv de som er i privat eie. I Los Angeles i USA finnes en eldre åttring, dekorert med vikingtidsutskjæringer.
To av de tre eldste bevarte nordlandsbåtene er åttringer: «Misværåttringen» ved Norsk maritimt museum i Oslo, og en tilsvarende båt ved Nordlandsmuseet avdeling Kjerringøy Gamle Handelssted. Begge er sannsynligvis bygget rundt år 1800, og begge har fem rom og dermed plass for et mannskap på fem og fisking med snøre eller juksa.
Les mer i Store norske leksikon- nordlandsbåt
- den nordnorske båtreformen
- klinkbygging
- Norsk fiskerihistorie
- lofotfisket
I arbeid...