Johan Daniel Landmark (født 11. juni 1876 i Beitstad, død 1. mars 1938 i Førde) var en norsk filosof.
Han ble født på prestegården i Beitstad og vokste opp i Målselv og Flakstad, der faren Jonas Rein Landmark var sogneprest. Oldefaren var stortingsmann og sorenskriver Nils Landmark i Sunnfjord. Slekten var knyttet til Sunnfjord, og Johan Daniel pleide å besøke Førde om somrene. Han giftet seg i 1916 med Astrid, datteren til Albert Steen, som var overrettssakfører, lensmann og ordfører i Førde.
Faren var hageentusiast, og den unge Johan Daniel ble sendt på hagebruksskole i Danmark mot sin vilje. Fra 1892 til 1895 var han gartner ved landbruksskolen i Bodø. Da han fikk studere ved universitetet, var det faren som valgte studium. Etter hvert byttet Landmark studium fra teologi til filosofi.
Han ble i 1909 dr.philos. på avhandlingen Erkjendelses-teoretisk religionsfilosofi, hvor han angrep og fullstendig avviste kristendommen. Deretter studerte han med offentlig stipend i Leipzig og Heidelberg. Landmark pådrog seg psykiske helseplager under arbeidet med doktoravhandlingen, som han aldri riktig kom over. Han levde så et heller tilbaketrukket liv, men søkte tilbake til jordarbeid for helsens skyld.
I 1912 ble han vikar ved Universitetsbiblioteket i Kristiania. Han var universitetsstipendiat fra 1914 til 1915 og bibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem fra 1915 til sin død i 1938. Han var også lærer i filosofiens historie ved NTH. Han skrev noen kortere filosofiske og biografiske verker, men doktorgradsavhandlingen blir stående som hans viktigste arbeid.
I arbeid...