Ion

ion

Et ion er et atom eller en gruppe atomer som har tatt opp eller avgitt ett eller flere elektroner. Et ion har dermed alltid en elektrisk ladning, enten negativ eller positiv.

Ioner med negativ elektrisk ladning, for eksempel Cl⁻ eller SO₄²⁻, har opptatt elektroner, og kalles anioner. Positivt ladete ioner, som for eksempel Na⁺ og Al³⁺, har gitt fra seg elektroner, og kalles kationer.

Et ion kan være ett ladet atom, men det kan også bestå av flere atomer. Noen eksempler på ioner som består av flere atomer er sulfat-, karbonat- og nitrationer.

Et kompleksion består av et ladet sentralatom omgitt av molekyler eller ioner (ligander), som oftest fire eller seks. Det finnes også kompleksioner med flere sentralatomer.

Michael Faraday innførte begrepet ion i 1834 da han studerte elektrolyse (også et ord laget av Faraday). Faraday brukte ordet som navn på de partiklene som førte elektrisk ladning fra den ene elektroden til den andre i en elektrolytt. Ordet ioner blir nå brukt om tilsvarende partikler selv om de ikke befinner seg i en elektrolytt.

Faraday kalte positive ioner for kationer, fordi de ble utladet ved katoden, og negative ioner for anioner, fordi de ble utladet ved anoden. Han mente ionene ble skapt ved elektrodene.

Svante August Arrhenius hevdet 50 år senere at ionene oppsto ved spaltning av salter når saltene ble løst i vann. Dette er kjent som hans dissosiasjonsteori.

William Lawrence Bragg viste i 1914, da han bestemte krystallstrukturen av noen enkle salter, at saltene besto av ioner, ikke molekyler. Vanlig salt, natriumklorid NaCl, besto ikke av NaCl-molekyler, men av natriumioner Na⁺ og klorioner Cl⁻ . Hvert natriumion var omgitt av seks klorioner, og hvert klorion var omgitt av seks natriumioner. Det tok tid før dette slo igjennom blant kjemikere.

Først da den moderne atomteori ble formulert i 1920-årene var ioner til å forstå.

• atom
• anioner (negativt ladde ioner)
• kationer (positivt ladde ioner)
• salter