Kanalanlegg

kanal

kunstig vannløp (også iblant om sund). Brukes også om rør, rørformet hulrom og om teleteknisk overførselsvei, fjernsynskanal, telefonkanal.

Kunstig vannløp brukes til transport av vann for vannverk, kraftverk eller kunstig vanning m.m., eller til skipstrafikk. Kanalen utføres som en nedgravd renne, ofte med voller på begge sider. Ved kanaler i jord utføres kanalsidene med skråning 1:2–1:4, som må sikres mot ødeleggelse fra bølgeslag og frost. Ved vannlinjen kles de med stein eller betongplater, videre oppover brukes f.eks. torv. Det må sørges for at kanalen er mest mulig tett, f.eks. ved hjelp av et lag med leire, eller ved å forsyne vollen med en tetningskjerne, f.eks. av betong.

Skipskanaler inndeles i nivåkanaler uten sluser og i slusekanaler. Videre skjelnes det mellom innlandskanaler for lektertrafikk og småbåttrafikk og kanaler for havgående skip.

En moderne innlandskanal der to fartøyer skal kunne passere hverandre, har ca. 30 m bredde i vannflaten og 3,5 m dybde. En kanal for havgående skip er betydelig større. Ved terrenghindringer kan det bli nødvendig med store arbeider. Det finnes eksempler på mer enn 50 m dype skjæringer, og kanalen som forbinder Rhône med Marseille, er ført gjennom en 7150 m lang tunnel som har 22 m bredde og 14 m høyde. Iblant føres en kanal på bro over f.eks. en elv, og det forekommer spennvidder opptil 50 m. Den lengste kanalen som er farbar for store skip er Suezkanalen som forbinder Middelhavet med Rødehavet.

For å kunne passere nivåforskjeller brukes sluser. Det forekommer imidlertid også heiseanlegg der båtene ledes inn i hevbare bassenger, som så ved hjelp av motvekter og motorkraft blir hevet og senket. I Belgia er det tatt i bruk et anlegg der bassenger hviler på et stort antall hjul som løper på en rampe. Innlandskanalene utstyres med stengeanordninger i bestemte avstander slik at kanalen skal kunne tømmes for reparasjoner, eller i tilfelle av brudd på sikringsvollene.

Tidligere skjedde fremdriften på innlandskanalene mest ved staking, eller prammene ble trukket av mennesker, hester eller lokomotiver som beveget seg på land. Nå trafikkeres elver og kanaler av lektere på flere tusen tonn, mest selvdrevne, men også basert på slepe- eller skyvebåter.

I land som Belgia, Nederland, Tyskland, USA og Russland spiller kanaltransporten en betydelig rolle, spesielt for massegods som sand, kull, malm og olje. I USA foregår 15 prosent av all godstransport på innenlandske vannveier. Det finnes sammenhengende forbindelse via elver og kanaler mellom Østersjøen, Nordsjøen, Middelhavet, Svartehavet, Kaspiske hav og Kvitsjøen. Mange av Europas kanaler, særlig engelske og franske, er imponerende anlegg helt fra 1600- og 1700-tallet; bl.a. Canal de Bourgogne, Canal de Briare og Canal du Midi. Deres viktige rolle som transportåre er senere overtatt av jernbane- og veitransport, men også av nyere og større kanaler.

I Norge er Skiensvassdraget kanalisert opp til Bandak (Bandak–Norsjø-kanalen). Haldenvassdraget er delvis kanalisert, men man har ikke her forbindelse med havet.

• Teknikk
• kanalisere

Denne artikkelen omhandler kunstige kanaler. For informasjon om naturlige kanaler, se sund (farvann).

En kanal er et menneskeskapt vannløp. Det finnes to typer kanaler:

• Kunstige vannveier for transport på vann. Skipskanaler er utelukkende beregnet for havgående skip, mens mindre kanaler har en lang rekke forskjellige bruksområder. Dette kan være transport av gods på båter og lektere, transport av tømmer direkte på kanalen, og i nyere tid er kanaler i økende grad også brukt av fridtidsbåter og til turisme.
• Utgravde vannløp for transport av vann, vanligvis vannforsyning til byer og landbruk, men også til drenering og flomkontroll. Kanaler til vannforsyning blir ofte kalt akvedukter.