Miljørett

miljørett

Faget miljørett omhandler rettsspørsmål knyttet til ivaretakelsen av miljøet og langsiktig forvaltning av naturressurser. Ordet miljø forstås i denne sammenheng som de ytre omgivelser, det vil si naturmiljøet som omgir oss mennesker slik som luft, vann, hav, jordsmonn, planter, dyr og andre levende organismer.

Miljørett omfatter alle rettsregler og rettslige prinsipper som har som formål å bevare miljøet og sikre at miljøhensyn blir ivaretatt. Faget omhandler rettsspørsmål som er av både materiell og prosessuell karakter. Det er vanlig å avgrense faget miljørett til offentligrettslige regler om bruk og vern av naturen og miljøet. Det innebærer at rent privatrettslige regler, slik som erstatning for skade på miljøet normalt faller utenfor definisjonen av miljørett.

Miljørett er en rettsdisiplin som er av overordnet karakter, ved at miljørettslige regler og prinsipper kommer inn og får betydning på mange rettsområder slik som bygningsrett, fiskerirett og energirett. Kjernen av miljøretten er regler om forurensning, arealbruk og bygningsrett samt regler om vern og bærekraftig bruk av naturressurser og biologisk mangfold.

Miljøretten er vokst fram gjennom et samspill mellom internasjonal og nasjonal rett.

Mange miljøproblemer slik som tap av biologisk mangfold og klimaendringer, er av global karakter og kan bare løses gjennom samarbeid mellom statene. Internasjonal miljørett omfatter den delen av internasjonal rett eller folkeretten som omhandler staters forpliktelser og rettigheter knyttet til bevaring av miljøet og forvaltning av naturressurser.

Viktige miljørettslige prinsipper slik som prinsippet om staters suverenitet, prinsippet om forbud mot å volde skade utenfor eget territorium og prinsippet om plikt til samarbeid, har status som internasjonal sedvanerett. At prinsippene har status som internasjonal sedvanerett innebærer at prinsippene er rettslig bindende for alle stater.

Videre har statene både på globalt og regionalt nivå inngått en rekke avtaler eller traktater med det formål å beskytte miljøet mot skade som følge av menneskelige aktiviteter og å sikre langsiktig forvaltning av naturressurser. En rekke internasjonale avtaler inneholder forpliktelser for statene til å bevare miljøet, både ved å hindre forurensing, utslipp av klimagasser og overbeskatning av levende ressurser. Av sentrale avtaler kan nevnes

• FNs havrettskonvensjon av 1982,
• Konvensjonen om biologisk mangfold av 1992
• FNs rammekonvensjon om klimaendring av 1992
• Århuskonvensjonen av 1998. 

I Norge har vi et grunnlovfestet vern av miljøet gjennom Grunnloven § 112 (inntil 13. mai 2014 § 110 b). Det fins også en rekke viktige regler og prinsipper i annen lovgivning. De mest sentrale lovene på rettsområdet er naturmangfoldloven, plan og bygningsloven, forurensningsloven og miljøinformasjonsloven.

Et særtrekk ved miljøretten er at miljørettslige prinsipper er en sentral rettskilde. De miljørettslige prinsippene gir uttrykk for hensyn og verdier som er viktige både i utviklingen av rettsområdet for eksempel gjennom vedtakelsen av ny lovgivning og i den enkelte sak. De miljørettslige prinsippene kommer til uttrykk både i nasjonale og internasjonale rettskilder. Sentrale miljørettslige prinsipper er prinsippet om bærekraftig utvikling, føre-var prinsippet og prinsippet om at forurenseren betaler.

• FNs havrettskonvensjon av 1982 (engelsk)
• Konvensjonen om biologisk mangfold av 1992 (engelsk)
• FNs rammekonvensjon om klimaendring av 1992
• Århuskonvensjonen av 1998.
• naturmangfoldloven
• plan og bygningsloven
• forurensningsloven
• miljøinformasjonsloven.

Hans Christian Bugge (2011) Lærebok i miljøforvaltningsrett, 3. utg. Universitetsforlaget.

Inge Lorange Backer (2012) Innføring i naturressurs- og miljørett, 5. utg. Gyldendal.