Flyfotografi

fotogrammetri – flyfotografering

flyfotografering, utføres normalt med storformatkamera med filmformat 23 × 23 cm. I Norge brukes stort sett vidvinkelobjektiv med brennvidde (kamerakonstant) 15,3 cm og åpningsvinkel 90º.

Kameraer for flyfotografering må ha kjent geometri med stor nøyaktighet. Kamerakonstant må være bestemt med 5 μm nøyaktighet, og radiell og tangentiell fortegning må ikke overstige 5 μm. Kameraet skal være utstyrt med bildevandringskompensator for å unngå uskarphet i flyets bevegelsesretning.

Normalt brukes pankromatisk film ved flyfotografering. Pankromatisk film er særlig følsom i den blå delen av spekteret, og tar derfor inn mye luftlys. Luftlys er den refleksjonen som skjer mot aerosoler i atmosfæren. Mye luftlys vil gi et blått slør over bildet og redusere bildekvaliteten. For pankromatisk film og infrarød film brukes et gulfilter for å redusere mengden luftlys. En unngår dessuten å fotografere i disig vær, da det er spesielt mye luftlys.

Fotografering for fotogrammetriske nå nesten utelukkende med digitale kameraer. Storformat digitalkameraer for flyfotografering kan deles i to typer.

Rammekameraer er utstyrt med flere linser og CCD-brikker som gjør opptak i ulike deler av spekteret. Vanlig er 4-9 CCD-brikker for svart-hvitt-opptak og 4 CCD-brikker for multispektralt opptak (R, G, B og infrarødt). Opptakene settes sammen til ett bilde. Fordi CCD-brikkene har mindre format enn fotografisk film, vil brennvidden være mindre enn for tilsvarende filmkameraer – for vidvinkel typisk 10 cm. Åpningsvinkelen er omkring 55º i flyretningen og 40º på tvers. De nyeste kameraene har en oppløsning på 15 000 × 10 000 piksler med en pikselstørrelse på 7 μm.

Linjesensorkameraer har én linse. Bildet dannes ved at et antall parallelle CCD-linjesensorer plassert i kameraets fokalplan registrerer innkommende stråling i ulike deler av spekteret og fra ulike vinkler forover og bakover i forhold til flyretningen. Objektivet har en åpningsvinkel på omkring 60º på tvers av flyretningen. Linjesensorkameraer gir ikke enkeltbilder som rammekameraer, men ett kontinuerlig bilde langs hele flystripa.

For digitale kameraer opererer en ikke med målestokk som for analoge flybilder. I stedet brukes begrepet fotavtrykk (Ground Sampling Distance – GSD), som angir hvor stor flate på bakken som dekkes av hvert piksel i digitalbildet. GSD vil variere fra 5 til 50 cm avhengig av ønsket kvalitet. Det pankromatiske båndet har ca 3 ganger høyere oppløsning enn de andre båndene. Ved en spesiell teknikk (pan-sharpening) kan oppløsningen fra den høyoppløselige svart-hvitt-kanalen overføres til de andre båndene og dermed gi samme oppløsning også i farger.

Flyfoto som skal brukes til fotogrammetrisk arbeid er alltid vertikalbilder. For å oppnå en stereoskopisk betraktning må samme område fotograferes fra to ulike posisjoner. Det er vanlig å fly striper over området, der en sørger for at hvert bilde overlapper det foregående med minst 60 %. I tillegg overlapper stripene hverandre med minst 20 % for å være sikret dekning overalt i kartleggingsområdet.

For å få godt innsyn til bakken må fotografering skje før løvsprett. Løv på trærne vil i de fleste tilfeller redusere bildenes anvendelighet. Det kreves skyfrie eller tilnærmet skyfrie forhold, men et tynt slør av høye skyer kan også gi gode bilder.

Radiell forskyvning gjør at bygninger o.a. oppstikkende objekter bikkes utover mot bilderamma. Radiell forskyvning øker med økende avstand fra bildesentrum. Dermed vil det være dødsoner på baksiden av slike detaljer som ikke er tilgjengelig for stereoskopisk betraktning. I sentrale byområder kan manglende innsyn være et problem – dette kan det kompenseres for ved å fotografere med større overlapp og bare bruke de sentrale delene av hvert bilde.