Peter Andreas Munch (født 15. desember 1810 i Dronningens gate 12 i Christiania, død 25. mai 1863 i Roma) var en norsk historiker, kjent for sitt arbeid med Norges oldtids- og middelalderhistorie, og for sitt store historieverk Det norske Folks Historie, hvor han skildrer Norges historie fra oldtiden til 1397.
Selv om han først og fremst var historiker, spente Munchs virksomhet over en rekke områder innenfor ikke bare historie og historiens hjelpevitenskaper, men også geografi, mytologi, folkloristikk og språkvitenskap. Han utga en rekke historiske kildeskrifter, lærte seg karttegning og utga nøyaktige kart over Norge. I den norske språkdebatten på 1800-tallet markerte han seg med et forslag om å nydanne det norske språket på grunnlag av en «ren» dialekt, hvilket senere ble realisert av Ivar Aasen og landsmaal.
Munch vakte oppsikt allerede i 1828 med en glimrende examen artium. I studieårene deltok han i kretsen omkring A.M. Schweigaard og J.S. Welhaven, den såkalte «intelligensen». Han underviste i historie ved universitetet i Christiania fra 1837, og ble professor i 1841.
Fra 1851 til 1863 utga han Det norske Folks Historie, hvor han ved å samle alt tilgjengelig kildemateriale ga en detaljert beskrivelse av Norges historie i middelalderen. For å søke opplysninger om Norges middelalderhistorie oppholdt han seg lenge i Roma og fikk som en av de første ikke-katolikker adgang til arkivene i Vatikanet. Her døde han 52 år gammel, før han hadde rukket å fullføre det store historieverket.
Munchs kanskje mest kjente teori er innvandringsteorien, som hevdet at nordmennene var innvandret til Norge fra nord, mens dansker og svensker hadde kommet til Norden fra sør. Som den ledende historikeren innenfor den såkalte «norske historiske skolen» videreutviklet Munch denne teorien og forsvarte teorien mot angrep fra danske og svenske historikere. I sin historiske forskning la han større vekt på kildekritikk enn tidligere generasjoner norske historikere, særlig inspirert av tyske historikere, for eksempel Niebuhr.