Brutalisme

brutalisme

Brutalisme er en retning innenfor moderne arkitektur og skulptur i 1950- og 1960-årene, inspirert av Mies van der Rohes og Le Corbusiers kompromissløshet og intellektuelle klarhet. Betegnelsen ble først brukt i Storbritannia fra 1954 om bygninger i rå, upusset armert betong, tegnet av britiske ar...

Brutalisme er en stilretning innen modernistisk arkitektur som fikk en viss oppslutning fra midten av 1950-årene til begynnelsen av 1970-årene. Tidlige eksponenter for retningen var den franske arkitekt Le Corbusier og den tysk-amerikanske arkitekt Ludwig Mies van der Rohe. Blant kjennetegnene for stilen er bruken av rå, ubehandlet betong og «ærlig» materialbruk, eksponering av konstruktive bygningsledd og tekniske installasjoner, og enkle geometriske former.

Foruten Le Corbusier og Mies van der Rohe var flere internasjonalt kjente arkitekter aktive utøvere som bidro til å etablere retningen. De viktigste var Louis Kahn i USA og Alison og Peter Smithson i Storbritannia.

I norsk arkitektur skapte flere fremtredende arkitekter i perioder verker som mer eller mindre konsekvent preges av brutalismen. Blant de viktigste er Sverre Fehn (Den nordiske paviljong i Venezia 1958–1962, Hedmarksmuseet 1963–1970, Døveskolen på Skådalen i Holmenkollåsen, 1971–1977) og Lund + Slaatto Arkitekter (St. Hallvard kirke og kloster 1966, Chateau Neuf 1963–1971). Også Erling Viksjø blir av noen regnet som en brutalistisk arkitekt, kjent for byggverk som Bergen rådhus 1968–1974, hovedkontoret til Standard Telefon og Kabelfabrik 1968 og regjeringskvartalet 1952–1970. Det kan imidlertid diskuteres om Viksjøs bruk av naturbetong kvalifiserer ham for å kalles brutalist, siden betongen nettopp ikke er «rå», men tvertimot foredlet ved sandblåsing som fremhever tilslaget av rundslipt elvegrus.

I 2010 ble det foreslått å frede flere brutalistiske bygninger i Stavanger.