Kristina Bræin (født 28. mai 1955, død 12. mai 2022) var en norsk billedkunstner. Hun ble utdannet ved Universitetet i Oslo i musikkvitenskap og kunsthistorie (1978-83), ved Arkitekthøgskolen i Oslo (1983-84) og ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, maleravdelingen (1992-1997). Hun bodde i Oslo.
Bræin arbeidet med stedsspesifikke, minimalistiske intervensjoner i eksisterende rom, hvor hun satte objekter sammen i tablåer. Hun anvendte gjerne brukte bygningsmaterialer og dagligdagse gjenstander som fliser, gulvbelegg, teppebiter og tape, samt funne gjenstander som lamper, komfyr, bokhyller og rekkverk. Inngrepene kunne være uventede og absurde.
Hun arbeidet oftest i dialog med utstillingsrommet og bevarte betydningslagene som allerede befant seg der, samtidig som hun ga visuelt uttrykk for assosiasjoner og følelser som oppsto i møte med rommet. Inngrepene kunne befinne seg i rommets mindre betydningsfulle områder, som på gulvet, i et hjørne, over øyehøyde eller lent inntil veggen. Romlige elementer som vanligvis unnslipper vår oppmerksomhet, ble løftet fram og fikk ny betydning. Hun forvandlet det ordinære gjennom selektiv bruk av modernismens billedstrategier ved å sitere eller parafrasere dem innen en spesifikk arkitektonisk kontekst. Komposisjonene kan leses som radikale omgrupperinger av den minimalistiske abstraksjonens vokabular.
Arbeidene hennes kan oppleves som flyktige og antydende, det er som om de med vilje er ufullførte. De framstår som provisoriske, sårbare og uferdige. Bræin sa om det uavsluttede: «Ideen om den totale komfort og funksjonalitet har alltid skremt meg; i sin perfeksjon og endelighet er den nær døden. Som jeg noen ganger tenker: Når du har funnet den perfekte stol å sitte i, hva da? Det ikke-funksjonelle og ufullkomne har fortsatt i seg en utilfredsstilt lengsel etter noe annet, noe bedre, på samme måte som en idé er nærmere sannheten enn et absolutt materialisert resultat. Å sitte ubehagelig er så åpenbart en midlertidig situasjon; du må forandre posisjon etter en stund, noe som kan føre til en refleksjon om at det ikke finnes noen optimal måte å sitte på.»
I arbeid...