Sørlie, Kirsten (1926 - 2013)

Kirsten SørlieNærmere opplysninger om Norsk biografisk leksikon (NBL) Kirsten Sørlie ¿ utdypning (NBL-artikkel) Forfatter: Barthold Halle Kirsten Sørlie, Kirsten Uni Sørlie, født 5. oktober 1926, fødested Askim, Østfold. Skuespiller og sceneinstruktør. Foreldre: Ingeniør Erling Thorbjørn Sørlie (1895¿1969) og Elisabeth Gjersøe (1898¿1985). Gift 1955 med programsekretær Odd Grythe (1918¿95), ekteskapet oppløst 1958. Svigermor til Terje Tønnesen (1955¿). Kirsten Sørlie hadde en variert karriere bak seg som skuespiller da hun begynte som instruktør. Dette er noe av bakgrunnen for en lang rekke velspilte oppsetninger av høyst forskjellig karakter som hun har hatt ansvar for. Sørlie ble født i Askim, men da hun var to år gammel, flyttet familien til Oslo, hvor faren i noen år var teknisk sjef ved Det Nye Teater. Etter realskolen gikk hun på keramikklinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1943¿45, og 1947 debuterte hun på Centralteatret som Lampito i Lysistrata av Aristofanes. Etter et utenlandsopphold var hun en tid på Det Nye Teater, hvor hun først spilte i Don Perlimpin av García Lorca. Deretter arbeidet hun frilans før hun var fast hos Leif Juster på Edderkoppen i noen sesonger. 1960 ble hun ansatt på Lilla Teatern i Helsinki, som Vivica Bandler hadde gjort til noe nytt og spennende i nordisk teatersammenheng. Her ble det laget vittige, poetiske forestillinger med både satirisk snert og menneskelig varme, og her fikk Kirsten Sørlie slippe til som instruktør, først med en U-pop-revy. Som navnet sier var det underholdning, basert på en collage av skarpe tekster. Kirsten Sørlie kom tilbake til Oslo i 1965 og introduserte en norsk U-pop-revy på Riksteatret. På Chat Noir stod hun for den første norske versjonen av minimusikalen Fantasticks, en oppførelse som ble legendarisk fordi den var god, men også fordi den på grunn av brann bare gikk én gang. 1967 gikk hun inn i det teamet av instruktører som Arild Brinchmann samlet rundt seg på Nationaltheatret. Her løste hun vidt forskjellige oppgaver, som uroppførelsen av Bjørg Viks To akter for fem kvinner, Deilige dager av Samuel Beckett, som hun også oversatte (noe hun ofte har gjort med stor hell), og ikke minst Hjem av David Storey, med Aase Bye, Ella Hval, Stein Grieg Halvorsen og Per Aabel som en uslåelig kvartett pleiepasienter i en iscenesettelse full av menneskeforstand og varm humor. Evnen til å samarbeide med gode, godt voksne skuespillere kom henne også til nytte i det siste faste engasjementet, på Oslo Nye Teater, fra 1979 til hun gikk av med pensjon 1996. Wenche Foss og Leif Juster var for eksempel et nydelig par i Sensommer av Ernest Thompson. Ellers fikk Kirsten Sørlie i disse årene igjen vist bredden i sitt talent. Det spente fra revyliknende Mannfolk og Balder av Arild Feldborg til vittige og varmhjertede forestillinger av kvinnekomedien Dampen av Nell Dunn og Bjørnsons Når den ny vin blomstrer, begge store publikumssuksesser. Erfaring som menneske og som profesjonell har gitt Kirsten Sørlie evnen til innlevelse og innsikt i skuespillernes situasjon og rollenes teatermessige muligheter. Arbeidsatmosfæren rundt henne har alltid vært profesjonell, levende og som oftest munter. Ble tonen røffere noen ganger, var det alltid resultatet som var målet, aldri det å ¿vinne¿ over en medarbeider. Hun var formann i Norsk Sceneinstruktørforening 1974¿76. Verker Iscenesettelser (et utvalg)U-pop, Riksteatret, 1966 S. Beckett: Deilige dager, Nationaltheatret, 1968 D. Storey: Hjem, sst., 1974 B. Vik: To akter for fem kvinner, sst., 1974 A. Arbuzov: Soloppgang i Riga, sst., 1978 G. B. Shaw: Man kan aldri vite, Oslo Nye Teater, 1979 A. Feldborg: Mannfolk, sst., 1980 E. Thompson: Sensommer, sst., 1981 B. Bjørnson: