Vesterålen [no]

Vesterålen

er øydistriktet lengst nordvest i Nordland fylke, nord for Lofoten. Vesterålen består av Langøya (Norges tredje største øy utenom Svalbard), Andøya, Hadseløya, den vestre del av Hinnøya (Norges største øy), den nordlige del av Austvågøya, samt 1325 mindre, i det alt vesentlige ubebodde, øyer.

Geografisk har Vesterålen en naturlig grense mot Lofoten i Vesterålsfjorden/Hadselfjorden i sør. Dagens avgrensning av regionale forvaltningsmessige enheter som tingrettsdistrikter, prostier og liknende bygger på kommunegrensene som i sin tur er basert på eldre inndelinger i tinglag og først og fremst prestegjeld/sogn. Disse bygger alle på sjøen som viktigste transportåre, og det er dette som har gitt Vesterålen en grense mot Lofoten som skjærer tvers over Austvågøya og henfører den nordøstre delen av denne til Hadsel og dermed Vesterålen. Også vestre del av Hinnøya er av samme årsak en del av Vesterålen.

Vesterålen utgjør i dag et tingrettsdistrikt og et prosti bestående av de fem kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Sortland og Øksnes. Disse utgjør i alt 2531 kvadratkilometer og har 30 437 innbyggere (2020).

Landskapet er variert. Strandflaten er mange steder godt utviklet, særlig på Andøya og langs skipsleia i øst. Her finner en betydelige myrstrekninger. Fra strandflaten, og dels rett fra havet, stiger bratte fjellskråninger opp. Mange steder er fjellene spisse, ofte med dype botner imellom, andre steder har toppene en svakt bølget overflate, særlig på Andøya. Høyeste topp er Møysalen (1262 meter over havet) på Hinnøya.

Berggrunnen består hovedsakelig av prekambrisk gneis, granulitt og granitt. Vest for Gullnesfjorden er det granitt som er aldersbestemt til over 2700 millioner år, noe av det eldste her i landet. På Andøya finnes også bergarter fra kambrosilur ved Dverberg, og ved Ramså ved østkysten lenger nord finner vi Norges yngste bergarter på land, fra overgangen jura–kritt.

Møysalen og områdene omkring er fra 2003 vernet som nasjonalpark.

Bosetningen er i stor grad spredt langs strandflaten; 63 prosent av befolkningen i 2020 bodde i tettsteder mot 72 prosent i fylket som helhet. De største tettstedene er (folketall 2020): Sortland (5487), Stokmarknes (3445), Andenes (2561), Melbu (2219) og Myre (2107).

Næringsgrunnlaget er i stor grad knyttet til fiskeriene, og særlig er Bø og Øksnes typiske fiskerikommuner. Der strandflaten er bred, drives det mange steder et utstrakt jordbruk. Husdyrhold basert på melke- og kjøttproduksjon er viktigst. Industrien er dominert av fiskeforedling; dertil noe verkstedindustri. For øvrig er det lite industri i Vesterålen.

En rekke broer forbinder øyene både innbyrdes og med fastlandet. Riksvei 85 er hovedforbindelsen til Vesterålen. Den går fra E10 (Kong Olavs vei) i Gullesfjordbotn på Hinnøya til Sortlandsbrua. Herfra går fylkesvei 82 sørover til Melbu på Hadseløya hvorfra fergeforbindelse til Fiskebøl på Austvågøya. Fra Sortland går riksvei 82 også nordover til Andenes. Fra riksvei 82 fører fergefrie veiforbindelser til alle tettstedene i Vesterålen.

Hurtigruta har fortsatt stor betydning og anløper Stokmarknes, Sortland og Risøyhamn. Vesterålen har to flyplasser: Stokmarknes lufthavn, Skagen på Langøya og Andøya lufthavn, Andenes på Andøya.

Oldtidsfunn viser at Vesterålen var bosatt omkring 5000 år fvt., og særlig er Andøya og Langøya rike på fortidsminner. Svinøyan i Bø har trolig den største samling av gravhauger i Nord-Norge.

Navnet kommer av norrønt Vestrálar, flertallsform av Vestáll, sammensatt av vest (vestri) og áll, muligens 'stripe', eller 'smal renne gjennom et grunt farvann', kanskje opprinnelig navn på Langøya eller bare den bosatte stripen på vestsiden av øya.

• Nordland
• Lofoten
• Ofoten

• Hansen, Hilde med flere: Møte med Vesterålen: kultur, natur og historie, andre utgave, 2001
• Lindbekk, Kari med flere: Lofoten og Vesterålens historie, 1978–1995, tre bind