Sigurður Nordal (født 14. september 1886, død 21. september 1974) var en islandsk språk- og litteraturforsker, skribent og poet.
Professor i Reykjavík fra 1918 og hovedredaktør for skriftserien Íslenzk fornrit fra 1933. Han var også redaktør for Studia Islandica 1937-1951 og Islands ambassadør i København fra 1951 til 1957. På Det islandske universitet (Háskóli Íslands) var han en innflytelsesrik læremester innenfor emnet islandske og nordiske studier, men Nordals innflytelse strakte seg utenfor akademia. Gjennom hele sitt liv spilte han en aktiv rolle i islandsk kulturdebatt og samfunnsliv.
I et essay av forfatteren Kristján B. Jónasson, der han diskuterte Nordals rolle som en kulturkritiker, hevder han at Nordals middelsalderstudier representerer selve nøkkelen til å forstå dannelsen av det moderne islandske samfunnet.
Han var den som vesentlig utformet teorien om at de islandske ættesagaene var litterære verk forfattet av individuelle forfattere, den såkalte bokprosateorien som for en stor del har avløst friprosateorien som den norske forskeren Knut Liestøl argumenterte interessant og innsiktsfullt for.
Nordal sto sterkt for synet at det ikke eksisterer noe avbrudd i islandsk litteratur. Hans forelesninger om emnet islandsk litteratur 1350-1750 beviser dette også til det fulle (utgitt i bokform). Før i tiden mente man at da sagaene var ferdigskrevet inntrådte det en lakune i islandsk litteratur, som først våknet til live igjen i det 18. århundre. Hans egne forelesninger viser, at dette standpunkt er uholdbart. I århundrene 1350-1750 så mangt et mesteverk forfattet på islandsk dagens lys — denne tids litteratur er bare ikke så godt kjent i utlandet.
Nordals utgivekser av islandsk kulturarv er blitt benyttet som standardverk i de islandske læresteder. Til tross for at hans forskning og teorier stammer fra det tidlige 1900-tallet, nyter de fortsatt høy anseelse.[trenger referanse]