Shackleton, Ernest Henry (1874 - 1922)

Ernest Shackleton

var en britisk polfarer med irsk opphav, som deltok i og ledet flere ekspedisjoner i Antarktis i årene fra 1901 til 1922. Selv om han aldri oppnådde målene for sine ekspedisjoner, blir han på grunn av sine lederegenskaper og overlevelsesevne likevel regnet som en av de mest betydningsfulle polarfarere fra den heroiske tidsalderen i Antarktis.

Shackleton var født i Kildare i Irland i 1874. Familien flyttet til Dublin i 1880 og fire år senere til London. I 1887 begynte Shackleton sin utdannelse ved Dulwich College, det sies at hans far ønsket at han skulle studere medisin, men Shackleton hadde større interesse av havet. I 1890 – 16 år gammel – gikk han inn i den britiske handelsflåten om bord på fullriggeren Hoghton Tower, eid av North Western Shipping Company i Liverpool. Han tilbrakte de neste årene til sjøs, og 24 år gammel tok han skipsførersertifikat og ble med det kvalifisert til å føre britiske skip hvor som helst i verden.

I 1897 traff han den seks år eldre Emily Mary Dorman (1868–1936). De innledet etter hvert et forhold og giftet seg i 1904.

I årene før giftermålet fortsatte Ernest Shackleton sitt liv til sjøs og i mars 1901 fikk han nyheten om at han var antatt som tredjestyrmann på The British National Antarctic Expedition, ledet av Robert Falcon Scott, på ekspedisjonsskipet Discovery.

The British National Antarctic Expedition, også kjent som Discovery-ekspedisjonen, forlot London sommeren 1901 med kurs for Antarktis. I februar 1902 kom de i land ved fronten av Ross Ice Shelf, der ekspedisjonens luftballong ble prøvd ut. Scott var førstemann, etterfulgt av Shackleton, som under sin ferd tok de første fotografier av Antarktis fra luften. Senere samme måned etablerte ekspedisjonen vinterkvarter ved Hut Point på Rossøya. I de påfølgende månedene ledet Shackleton blant annet ekspedisjonens første sledereise, og var redaktør for utgivelsen av ekspedisjonsavisen The South Polar Times.

2. november 1902 la Shackleton, sammen med Edward Wilson og Robert Falcon Scott, ut på en sledereise mot Sydpolen. Med seg hadde de 19 hunder, men uten tilstrekkelig kunnskap og mat til hundene måtte mennene selv gjøre mye av sledetrekkingen. 30. desember nådde de deres sørligste punkt, 82°16′33′′S. På hjemveien led alle mennene av skjørbuk og utmattelse; Shackleton var dårligst, og Wilson og Scott var i tvil om han ville overleve. I februar 1903 nådde de likevel vinterkvarteret ved Hut Point i live. Før vinteren ble det bestemt at en del av mannskapet skulle returnere til England om bord på unnsetningsskipet Morning, som hadde ankommet Rossøya. Shackleton ble sendt hjem mot sin vilje.

Etter hjemkomsten fra Antarktis giftet Shackleton seg 9. april 1904 med Emily Mary Dorman, som han hadde blitt kjent med syv år tidligere. Sammen fikk de barna Raymond, Cecily og Edward. I de kommende årene var Shackleton innom flere jobber før han i 1907 annonserte sin egen plan om en ekspedisjon til Antarktis og Sydpolen.

I august 1907 forlot ekspedisjonsskipet Nimrod England og begynte ferden sydover mot Antarktis. I tillegg til mannskap var også hunder, mandsjuriske ponnier og en motorisert Arrol-Johnston-bil om bord. De etablerte sitt vinterkvarter ved Cape Royds på Rossøya, der de reiste en hytte og landpartiet på 15 mann flyttet inn. I mars 1908 besteg en liten gruppe vulkanen Mount Erebus (3794 meter over havet) som de første, og i oktober samme år dro tre sledepartier ut i hver sin retning med ulike formål. Shackleton ledet partiet som dro sydover, sammen med Frank Wild, Erik Marshall og Jameson Adams.

Etter store anstrengelser nådde de 9. januar 1909 88°23′ S, og var med det nesten 700 kilometer nærmere Sydpolen enn noen andre mennesker før dem. Tilstanden til mennene var imidlertid såpass dårlig at det ikke var noe håp om å komme lenger syd, hvis de i det hele tatt skulle ha noe håp om å komme levende tilbake. Tilbaketuren ble et kappløp med døden, og 27. februar kollapset Marshall. Shackleton lot Adams bli igjen i teltet med ham, mens han selv og Wild gikk videre mot ekspedisjonens vinterkvarter. Etter en 30 timers marsj nådde Wild og Shackleton tilbake, og fikk signalisert etter hjelp og organisert en hjelpeekspedisjon som fikk reddet Adams og Marshall.

I tillegg til turen mot polpunktet nådde andre partier av ekspedisjonen den magnetiske sydpol og toppen av Mount Erebus.

Etter at Roald Amundsen og deretter Robert Falcon Scott nådde Sydpolen i 1911 og 1912, lanserte Shackleton sin nye plan i desember 1913, som gikk ut på å krysse hele det antarktiske kontinentet. Planen bestod av et parti som gikk i land ved Rossøya for å etablere depoter innover barrieren, samtidig som et parti gikk i land fra Weddellhavet og begynte ferden over kontinentet. Shackleton var om bord på skuta Endurance, som i desember 1914 seilte inn i Weddellhavet. I løpet av den antarktiske sommeren drev skuta mot land, men isen stoppet dem, og i februar 1915 ble de nødt til å forberede en overvintring om bord. I oktober begynte Endurance å lekke på grunn av ispresset, og 27. oktober forlot mannskapet det synkende skipet. Tre uker senere forsvant Endurance i isen.

Shackleton og mannskapet drev rundt på isen i Weddellhavet i provisoriske leirer frem til april 1916, da de tok i bruk de tre småbåtene de hadde reddet med seg; James Caird, Dudley Docker og Stancomb Wills. Kursen ble satt mot Elefantøya, nordvest for Antarktishalvøya, som de nådde 15. april 1916.

24. april dro Shackleton, sammen med Frank Worsley (1872–1943), Tom Crean (1877–1938), Harry McNish (1874–1930), Timothy McCarthy (1888–1917) og John Vincent (1884–1941), videre med James Caird. Målet var Sør-Georgia og de bebodde hvalfangststasjonene på øyas østkyst, 1300 kilometer unna. Resten av mannskapet ble værende på Elefantøya i påvente av å bli reddet. 15 dager senere, etter en høydramatisk seilas, nådde James Caird den ubebodde vestkysten av Sør-Georgia. Derfra fortsatte Shackleton, Worsley og Crean til fots over øya, gjennom et til da ukjent fjellandskap østover mot hvalfangststasjonen Strømnes. Etter 36 timers vandring nådde de stasjonen, der de ble gitt mat, varme og klær. Senere ble også McCarthy, Vincent og McNish hentet og brakt i sikkerhet i Strømnes. Etter tre mislykkede forsøk på å trenge inn til de forlatte ekspedisjonsmedlemmene på Elefantøya, lyktes Shackleton å redde sine menn 30. august 1916 med den chilenske skuta Yelcho.

Etter dette vendte Shackleton sin oppmerksomhet mot ekspedisjonens andre parti ved Rosshavet. Også der hadde det oppstått vanskeligheter, ekspedisjonsskipet Aurora hadde slitt seg fra land i en storm og drev rundt i isen i ni måneder før den kom løs. På land hadde de etterlatt ti mann, av disse omkom tre. 9. februar 1917, med Shackleton om bord, reddet Aurora ekspedisjonens gjenværende medlemmer.

Ved hjemkomsten i 1917 herjet første verdenskrig ennå kontinentet, og flere av ekspedisjonens medlemmer dro ut på slagmarken. Shackleton meldte seg frivillig til hæren, men ble i oktober 1917 sendt til Buenos Aires på et diplomatisk oppdrag for de allierte. Senere tjenestegjorde han også en kort periode i Murmansk med forsyninger av materiell til britiske styrker.

Etter krigen hadde Shackleton opprinnelig et ønske om å organisere en ekspedisjon til Arktis for å lete etter nytt land, men etter økonomiske vanskeligheter snudde han om på planen og bestemte seg for å sette kursen for Antarktis. Med støtte fra den britiske forretningsmannen John Quiller Rowett ble Shackleton-Rowett Antarctic Expedition en realitet.

Den ambisiøse ekspedisjonsplanen gikk ut på å seile rundt det antarktiske kontinent og gjennomføre en rekke vitenskapelige undersøkelser langs kysten og ved de subantarktiske øyer. Shackleton hadde også planer om å gjennomføre de første flyvninger i Antarktis.

Om bord på ekspedisjonsskuta Quest forlot de London 17. september 1921. På vei til Antarktis opplevde de flere problemer, men nådde likevel Sør-Georgia og hvalfangststasjonen Grytviken 4. januar 1922. Påfølgende natt døde Ernest Shackleton i lugaren sin av et hjerteinfarkt. Dødsfallet kom som en overraskelse på mannskapet, i og med at Shackleton hadde holdt tidligere hjerteproblemer hemmelig. Kroppen hans var tenkt å fraktes for gravlegging i England, men etter ønske fra kona Emily ble den returnert til Sør-Georgia og gravlagt på kirkegården i Grytviken.

Selv om Shackleton, på grunn av første verdenskrig, ikke opplevde en umiddelbar anerkjennelse for sine prestasjoner etter Endurance-ekspedisjonen, ble hans død i 1922 markert med stor oppmerksomhet. Shackletons ettermæle har ofte vært satt opp mot og blitt sammenlignet med Robert Falcon Scott, og de påfølgende årene etter sin død havnet han ofte i skyggen av historien om Scott og hans menn.

På slutten av 1990-tallet oppstod likevel en tydelig endring. Da begynte flere utstillinger, bøker og tv-serier å fokusere på Shackletons lederegenskaper og evne til å overleve, noe som bidro til at han i dag er et velbrukt eksempel som en ledermodell innenfor flere bransjer.

• The heart of the Antarctic; being the story of the British Antarctic Expedition 1907–1909
• Aurora Australis, 1908–1909
• South: The Last Antarctic Expedition of Shackleton and the Endurance

• ekspedisjoner i Antarktis
• oppdagelsesreiser

• Alexander, Caroline (1999). Endurance : Shackletons legendariske ekspedisjon til Antarktis.
• Barczewski, Stephanie (2007). Antarctic Destinies : Scott, Shackleton and the Changing Face of Heroism.
• Fisher, Margery og James (1957). Shackleton.
• Huntford, Roland (2000). Shackleton : en polarhelt for vår tid.
• Lansing, Alfred (1959). Manns mot : Ernest Shackletons utrolige reise.
• Worsley, Frank Arthur (1931). Endurance : An Epic of Polar Adventure.

Ernest Henry Shackleton (/ˈʃækəltən/; født 15. februar 1874 i Kilkea i Kildare i Irland, død 5. januar 1922 i Grytviken på Sør-Georgia) var en britisk polarforsker og en av de sentrale aktørene i perioden som er kjent som den heroiske tidsalder for antarktisutforskning. Hans første erfaringer med polområdene var som tredjeoffiser på Robert Falcon Scotts Discovery-ekspedisjon (1901–04), der han ble sendt hjem tidlig av helsegrunner.

Han var fast bestemt på å rette opp dette personlige nederlaget, og i 1907 returnerte han til Antarktis som leder for Nimrod-ekspedisjonen. I januar 1909 foretok han og tre andre en reise sørover og satte samtidig Farthest South-rekord da de nådde 88° 23′ S, 97 geographical miles (180 km) fra Sørpolen. Dette var den klart nærmeste konvergensen i utforskningshistorien på den tiden, og for dette ble Shackleton slått til ridder av Kong Edward VII da han kom hjem.

Etter at kappløpet om Sørpolen ble avsluttet med Roald Amundsens seier, vendte Shackleton oppmerksomheten mot det han uttalte var et av de store gjenværende, antarktiske ekspedisjonsmål – kryssingen av kontinentet fra hav til hav via polpunktet. Til denne avslutningen gjorde han forberedelser til det som skulle bli Endurance-ekspedisjonen (1914–17). Ekspedisjonen ble rammet av en katastrofe da skipet, «Endurance», satte seg fast i pakkisen og langsomt ble knust før landgruppene var satt i land. Mannskapet kom seg av skipet uten tap av liv, og dette var senere med på å gi Shackleton heltestatus, selv om det ikke var åpenbart med en gang.

I 1921 returnerte han til Antarktis med Shackleton–Rowett-ekspedisjonen med mål om å gjennomføre et program av kartlegging og vitenskapelige aktiviteter. Før ekspedisjonen startet opp dette programmet, døde Shackleton av hjerteinfarkt mens skipet «Quest» lå fortøyd i Sør-Georgia. Etter hans kones ønske, ble han også gravlagt der.

Når han ikke var ute på ekspedisjoner, var Shackletons liv generelt rastløst og utilfreds. I sin søken etter raske veier til rikdom og sikkerhet, lanserte han mange forretningsforetak og andre ordninger for å skaffe penger, men ingen av dem ble noen suksess. Hans økonomiske forhold var generelt rotete, og han hadde stor gjeld da han døde.

Ved sin død ble han hyllet i pressen, men ble deretter stort sett glemt. Samtidig ble det heroiske omdømmet til rivalen Scott opprettholdt i mange tiår. Senere på 1900-tallet ble Shackleton «gjenoppdaget», og ble raskt en kultfigur, en rollemodell for lederskap som en som, i ekstreme tilfeller, holdt laget sitt samlet på en måte som av polarhistorikeren Stephanie Barczewski blir beskrevet som «utrolig».