Zaifeng (1883 - 1951) [sv]

Zaifeng (tradisjonell kinesisk: 載灃, forenklet kinesisk: 载沣, pinyin: Zǎifēng, Wade-Giles: Tsai Feng, født 12. februar 1883 i Beijing i Kina, død 3. februar 1951 samme sted), bedre kjent under sin tittel annen prins Chun ((醇親王), var yngre bror til Guangxu-keiseren og far til Puyi, den siste keiseren av Qing-dynastiet. Mellom 1908 og 1911 var han Kinas leder i egenskap av regent for sin mindreårige sønn.

Prins Chun var lenge sjef for det kinesiske admiralitet og viste da en viss reformvilje. Han ble i 1901 sendt til Berlin for å fremføre Kinas unnskyldning for mordet på den tyske legasjonslederen Klemens von Ketteler i Beijing i juni 1900 under bokseropprøret.

Etter Guangxus død 1908 ble prins Chun regent for dennes unge etterfølger, prins Chuns egen sønn Puyi, som da var 2 år gammel. Han fortsatte den pågående forsiktige konstitusjonelle reformbevegelse under voksende motstand fra konservative elementer ved hoffet og uten å vinne tillit hos de fremste i den borgerlige reformbevegelse.

I mars 1910 utsatte nasjonalisten Wang Jingwei ham for et bombeattentat. Den 10. desember 1911 frasa han seg formelt regentskapet.

Etter at han trakk seg tilbake til privatlivet forble annenprins Chun en respektert skikkelse, både blant republikanerne og senere blant kommunistene. Man satte pris på at han hadde trukket seg så fredelig og funnet seg til rette med det nye republikanske styresett på en måte som en rekke andre fra det gamle regime ikke gjorde.

Etter enkekeiserinne Longyus død i 1913 ble han gjort til leder for det lille keiserlige hoff rundt den ikkeregjerende keiser Puyi. Denne oppgaven forble han i til Puyi ble bortvist fra Den forbudte by i 1924. Da Puyi i 1917 var blitt gjeninnsatt for en stakket stund av krigsherren Zhang Xun spilte annenprins Chun ingen vesentlig rolle.

Han forble boende i sitt palass i Beijing til 1928, og holdt seg unna politikken.

En gang etter 1911 giftet han seg med en konkubine, som han fikk flere barn med. Hans førstehustru, Puyis mor, begikk selvmord i 1921.

I 1928 flyttet han til Tianjin der han bodde i de britiske og japanske konsesjonskvarterer. Han var i mot å opprette en mandsjustat under japansk kontroll, og advarte sønnen Puyi mot det. Han fant imidlertid ikke gehør, og etter at Puyi ble keiser av Manchukuo besøkte faren ham bare tre ganger. Puyi ville ha ham til å flytte til Manchukuo, men han skyldte på sykdom og dro til Beijing i stedet. Etter annen verdenskrigs avslutning fikk han anerkjennelse for sin holdning, først av Kuomintang, og etter den kommunistiske maktovertakelse i 1949 også av Det kinesiske kommunistparti.

Han solgte sin residens i Beijing til den nye regjering, og donerte senere sitt omfattende bibliotek til Pekinguniversitetet. Han gav også penger for å hjelpe de rammede etter elven Huais store oversvømmelse i 1950. Ved Koreakrigens utbrudd var han en av de første som gikk i bresjen for regjeringens «Seiersobligasjoner». Han døde kort tid etter.