Andreas Ropeid (1916–1996) var en norsk historiker som arbeidet i grenseland mellom fagene historie, etnologi og lokalhistorie.
Ropeid tok examen artium ved Rogaland Landsgymnas i 1938. I 1943 ble han sammen med andre studenter i Oslo tatt til fange og sendt i tysk fangenskap i Buchenwald og Sennheim.
I 1948 tok han embetseksamen med historie hovedfag ved Universitetet i Oslo.
Ropeid disputerte for den filosofiske doktorgraden i 1960 med en avhandlingen Skav. Ein studie i eldre tids forproblem.
Han ble ansatt ved Norsk etnologisk gransking i 1953 og arbeidet der til 1986 da han gikk av med pensjon, de siste 17 årene ledet han institusjonen. Han utarbeidet spørrelister, holdt kontakt med et landsdekkende nett av informanter, holdt foredrag og veiledet forskere og studenter i bruk av spørrelistemateriale. Fra 1979 var han professor II i etnologi ved Universitetet i Oslo.
Hønefoss bys historie var første oppgave Ropeid tok fatt på etter embetseksamen. Første bind kom til byens jubileum i 1952; de neste bindene arbeidet han med parallelt med andre oppgaver, og de utkom 1965 og 1968.
Ropeid arbeidet også med religion som kulturhistorie. Lekmannsbevegelsen og bedehusene sto i sentrum for hans interesse, og som pensjonist med seniorstipendium fortsatte han disse undersøkelsene.
[no]
Work in progress...