Andrée, Salomon August (1854 - 1897) [sv]

Salomon August Andrée

var en svensk ingeniør og polarutforsker, som har et stort navn i Svalbards historie. Han deltok på den svenske Polarår-ekspedisjonen til Svalbard i 1882–1883, men han huskes primært for sitt spektakulære forsøk i 1897 på å nå Nordpolen med hydrogenballong. Forsøket hadde liten sjans til å lykkes og Andrée og hans to kompanjonger omkom på Kvitøya.

Salomon August Andrée ble født 18. oktober 1854 i Gränna, Sverige som femte barn av apotekeren Claes Georg Andrée og kona Mina. De fikk i alt åtte barn. Han bestemte seg tidlig for kun å arbeide med 'vesentligheter' i livet og begynte som elev ved Teknologiska institutet i Stockholm høsten 1871. Han var en flink student og besto ingeniøreksamen med glans i 1874. Han arbeidet deretter i to år som konstruktør ved Göranssons mekaniska verkstad i Stockholm.

I februar 1876 dro han til USA for å besøke Verdensutstillingen i Philadelphia hvor ny teknologi, blant annet telefon og skrivemaskin, ble vist. Her ble han også introdusert for muligheten for luftseilas med ballonger. Det ble deretter noen år på mekaniske verksteder i Sverige før han i 1880 ble assistent hos sin gamle fysikkprofessor Dahlander på det som nå het Kungliga Tekniska högskolan. Gjennom sitt arbeid her ble han valgt til medlem av den svenske ekspedisjonen til Svalbard i 1882.

Det internasjonale polaråret 1882—1883 kom i stand på bakgrunn av et initiativ fra østerrikeren Karl Weyprecht. Det skulle utføres koordinerte fysiske og meteorologiske målinger i et helt år fra faste stasjoner spredt rundt i hele Arktis. På denne måten ville man kunne få en mye dypere forståelse av naturfenomenene enn det en fikk fra de enkelte nasjonale ekspedisjonene.

Sverige valgte seg Svalbard, hvor svenske forskere allerede hadde utmerket seg. Nils Gustaf Ekholm (1848—1923) ledet ekspedisjonen som besto av fem andre vitenskapsmenn, hvorav ingeniør Andrée var den ene, og seks assistenter. Opprinnelig skulle året tilbringes i Mosselbukta, nordøst på Spitsbergen, men isforholdene var for vanskelige, og ekspedisjonen stoppet ved Kapp Thordsen i Isfjorden hvor det allerede sto et svenskeid hus fra 1872.

Blant Andrées oppgaver var å ivareta de luftelektriske observasjonene, noe som fordret nøyaktighet og kontinuitet. Etter hjemkomsten publiserte Andrée sine resultater i Vetenskapsakademiens handlingar. Imidlertid var han ikke heldig med alt han gjorde. Verst var nok at han fikk ansvaret for å beregne hvor mye parafin ekspedisjonen ville trenge og resultatet ble altfor lite. Andre feil han gjorde irriterte de andre mennene, og Ekholm mente at Andrées astronomiske observasjoner heller ikke holdt mål.

Andrée utførte et eget eksperiment da våren begynte å vise seg. For å finne ut om den gulgrønne ansiktsfargen mennene fikk etter den lange, mørke vinteren skyldtes endringer i huden eller i øyet, stengte han seg inne i huset i flere uker mens de andre kom seg utendørs for å nyte vårsolen. Etter oppholdet kunne det konstateres at de andre hadde fått normal ansiktsfarge tilbake, mens han fremdeles hadde den gulgrønne fargen; altså at det var fravær av sollys som var årsaken, ikke fargeforståelsen i øyet.

Etter tilbakekomsten fikk Andrée en mindre stilling igjen på Kungliga Tekniska högskolan før han begynte å arbeide på Patentbyrån, senere omdøpt til Kungliga Patentverket. Hans stilling som overingeniør ga ham en høyere posisjon i samfunnet, og han kastet seg i debatter om blant annet oppfinneres stilling. Han tok initiativ til etablering av Svenska Uppfinnareföreningen i mars 1886 og var dens ordfører i flere år. I 1891 ble han innvalgt i Stockholms stadsfullmäktige (bystyret) som liberal og sto frem der med flere forslag til endringer, blant annet om kortere arbeidstider for kommunale ansatte. Hans forslag om å bygge et nettverk under bakken i Stockholm til alle ledninger, rør, avløp og kabler var nok forut for sin tid, og han ble ikke gjenvalgt.

Høsten 1892 traff Andrée Francesco Cetti, en ballongfører oppvokst i Norge, og han fikk opplevd drømmen om å fly i ballong som han først hadde hatt i Philadelphia 16 år tidligere. Gjennom et stipend på 5000 kroner fra Stiftelsen Lars Hiertas minne fikk Andrée kjøpt sin egen ballong på 12,6 meter i diameter. Med ballongen Svea foretok han ni oppstigninger i løpet av to år og brukte den til vitenskapelige observasjoner og målinger i luften. Resultatene ble publisert i Vetenskapsakademiens handlingar. Ved hjelp av slepeliner og styreror greide han å få ballongens kurs til å avvike noe fra vindretningen. Antagelig var han den første som fikk tatt luftfotografier i Sverige, og hans oppstigninger ble behørig notert blant publikum og i pressen. Han fikk i tillegg en nære på-opplevelse av å bli ført over Østersjøen til Finland og dratt etter gondolen over holmer og skjær før han greide å få stanset ballongens ferd.

I 1895 la Andrée frem en plan om nordpolsferd med styrbar ballong, og etter en innsamling ble planen realisert. Ferden skulle starte så langt nord som mulig og en bukt på nordsiden av Spitsbergen ble valgt. Bukten på Danskøya fikk navnet Virgohamna etter S/S Virgo som førte ekspedisjonen dit sommeren 1896. I tillegg til Andrée skulle dosent i meteorologi Nils Gustaf Ekholm, som hadde ledet polarår-ekspedisjonen på Svalbard, og den 24-årige studenten og amatørfotografen Nils Strindberg være med i ballonggondolen.

Ballongen Örnen ble laget i Paris hos den kjente konstruktøren Henri Lachambre. Den ble sydd av tredobbelt kinesisk silke og de cirka åtte millioner syhull ble tettet med en spesial gummilakk. Ballongens tetthet var et spørsmål og ble et problem. Ballongen målte 20,5 meter i diameter og rommet 4 500 kubikkmeter hydrogen. Gondolen var flettet av vidjekvister rundt et skjelett av kastanjetre og kledd med seilduk. Det var rom under dekk til to soveplasser og ellers, i tillegg til proviant, instrumenter og annet utstyr, var det tatt med kurver til 36 brevduer som en håpet ville kunne fly hjem underveis med beskjeder. En liten båt og sleder var også blant utrustningen.

Hydrogenet skulle produseres på stedet, og til dette ble det tatt med i skipet 2 000—3 000 kg jernfilspon og 40 800 kg svovelsyre. 76 000 kg vann trengtes til produksjonen og sjøvann kunne heldigvis brukes. I tillegg måtte det fraktes med materialer til å bygge et 20 meter høyt, rundt ballonghus hvor ballongen kunne fylles og gjøres ferdig til ferden. Veggene måtte kunne rives i en fart for å få ut ballongen når vinden var gunstig.

Sommeren 1896 ventet man forgjeves på gunstig vind og det ble ingen oppstigning. Mens ekspedisjonen ventet i Virgohamna, ankom Fridtjof Nansens ekspedisjonsskute Fram på hjemveien etter driften over Polhavet. Nansen selv var jo ikke om bord, da han og Hjalmar Johansen hadde forlatt skuta i mars 1895 for å forsøke å nå Nordpolen. På vei hjem fra Svalbard traff tilfeldigvis Andrée Nansen i Tromsø. Både fra Nansen og fra skipper Otto Sverdrup kunne Andrée få høre om de ugunstige værforholdene i Polbassenget. Han kunne allerede da ha skjønt at stabile sørlig vinder ikke fantes, og at tåke som la en klam ishinne overalt ville skape vektproblemer for ballongen.

Nils Gustaf Ekholm hadde forstått at ferden hadde små sjanser for å lykkes, særlig fordi ballongens tetthet ikke kunne garanteres, og han takket av – og fikk mye negativ omtale for 'sviket' i Sverige. Strindberg følte seg nok forpliktet til å fortsette, mens Andrée antagelig også hadde sine tvil, men følte at han ikke kunne bare avblåse hele den storstilte planen. Han fikk forstørret ballongen med 300 kubikkmeter og fikk utført nye tettinger. Den 27-årige sivilingeniøren Knut Frænkel ble ekspedisjonens tredje medlem, visstnok av eventyrlyst.

Kanonbåten Svensksund ble hovedfartøy i 1897 med Virgo som ekstra godstransport. 11. juli 1897 startet Andrée, Strindberg og Frænkel fra Virgohamna med Ørnen. Ved starten mistet man to tredjedeler av slepelinen, og ballongen lot seg ikke styre. Den tok først en nordøstlig, senere en østlig retning, og 14. juli gjorde gasslekkasje og isbelegg sitt til at ballongen mistet høyde og mennene ble tvunget ned på isen 480 kilometer nordøst for Danskøya. Under forsøket på å gå tilbake kom ekspedisjonens medlemmer 5. oktober etter mange strabaser frem til den isdekte Kvitøya øst for Nordaustlandet.

Andrées og hans kameraters skjebne var ukjent helt til 1930. Da ble levninger og utstyr funnet 6. august av en ekspedisjon utsendt av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser med M/K Bratvaag. Ekspedisjonen skulle til Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land) og ble ledet av Gunnar Horn. En måned senere ble fotografier, dagbøker med mer funnet av en ekspedisjon som ankom stedet på M/K Isbjørn, utrustet av et pressekonsern. Både fotografiene og det meste av dagbøkene kunne reddes og har gitt ettertiden fullt innblikk i mennenes strabaser frem til den siste opptegnelse ble gjort av Strindberg 17. oktober. Han døde først og ble begravet under et lag av steiner av de to andre, som ble funnet like ved, der hvor de hadde slått opp sitt telt.

De tre mennenes levninger ble ført tilbake til Sverige hvor svære menneskemasser tok dem i mot og hyllet dem for sin bragd. Kort etter ble levningene kremert og plassert i en fellesgrav på Norra kyrkogården i Stockholm.

Dødsårsaken er ukjent og det er blitt fremført spekulasjoner om trikinose etter å ha spist isbjørnkjøtt, av kullosforgiftning i teltet og av selvmord da situasjonen syntes å være håpløs. Den seneste og meget grundige analysen ble gjennomført av Bea Uusma og publisert i 2013. Hennes teori etter undersøkelser av klær, beskrivelser av levningene, befaring på Kvitøya og mer synes å ha mye for seg. Hun mener at undersøkelsene viser at Strindberg må ha blitt angrepet av isbjørn og dødelig såret. Antagelig sprang Frænkel til for å hjelpe og fikk store skader. Han og Andrée gravla Strindberg så godt de kunne, og Frænkel ble lagt i teltet. Etter hvert døde han av skadene og Andrée ble alene, uten håp om å komme derfra. Om han døde av kulde, utmattelse eller noe annet kan man ikke si.

Andrées ballongekspedisjon er gjort kjent gjennom bøker, filmer og ikke minst kulturminner på Svalbard. Virgohamna er en stor attraksjon for turister på cruise ved Svalbard, dessverre med stor slitasje som resultat. Rester av ballonghuset er fremdeles synlig, sammen med andre rester som til dels er blandet sammen med en annen ekspedisjon som skulle reise til Nordpolen derfra med luftskip noen år senere – amerikaneren Walter Wellman i 1906, 1908 og 1909. På Kvitøya er den siste leirplassen så vidt synlig og er markert med en minnestein. Andrées ekspedisjonsutstyr finnes nå i et eget Andrée-museum i Gränna, Småland. Hans dagbøker er utgitt i Med Ørnen mot polen (1930).

Svenskhuset, hvor den svenske polarår-ekspedisjonen med Andrée tilbrakte året 1882–1883, står fremdeles på Kapp Thordsen og vedlikeholdes av Sysselmesteren på Svalbard.

• ballong
• ekspedisjoner i Arktis
• Svalbards historie

• Andréemuseet

• Andersson, Gunnar, red.: S.A. Andrée : hans följeslagare och hans polarfärd 1896-1897, 1906
• Andrée, S.A.: Med Ørnen mot polen : Andrées polarekspedisjon 1897, 1930
• Arlov, Thor B.: Svalbards historie, 2. utg., 2003, isbn 82-519-1851-0
• Haglund, Sven & Anders Ångström: Andrée : mannen med vilja och mod, 1930
• Lundström, Sven: "Vår position är ej synnerligen god ...", 1997, isbn 91 7203 264 2
• Martinsson, Tyrone: Nils Strindberg. En biografi om fotografen på Andrées polarexpedition, 2006, isbn 978-91-85057-60-3
• Rydén, Per: Den svenske Ikaros : berättelserna om Andrée, 2003, isbn 91-7203-554-4
• Uusma, Bea: Expeditionen : min kärlekshistoria, 2013. Utgitt på norsk i 2014 av Cappelen Damm forlag, isbn 978-82-02-44100-5

Salomon August Andrée (født 18. oktober 1854 i Gränna i Småland, død i oktober 1897 på Kvitøya på Svalbard) var en svensk ingeniør, politiker, aeronaut og polarfarer. Andrée omkom under et forsøk på å nå Nordpolen med hydrogenballongen «Örnen».