Myr

myr

Myr er et økosystem der omdanningen av dødt organisk materiale, i hovedsak planterester, går så langsomt at det dannes lag av delvis nedbrutt materiale, torv, med en tykkelse på minst 30 cm. Torvdannelsen er en kontinuerlig prosess, fordi nytt dødt organisk materiale stadig blir akkumulert fra myroverflaten. Grensene mot fastmark og vann er som regel skarpe. Myrbegrepet kan også defineres botanisk. Den er voksested og substrat for bestemte vegetasjonstyper. Myrdannelse foregår i områder der nedbøren er høyere enn fordampningen, slik at det blir overskudd på vann i jordsmonnet. Her i landet startet myrdannelsen like etter siste istid, de eldste avsetningene er 8000–10 000 år gamle. Myr har sin hovedutbredelse i områder med kjølig-temperert klima. De største arealene ligger i Canada og Russland, som hver har minst 1,5 mill. km² myr. I Norge er det ca. 30 000 km² myr, omtrent 9 % av landarealet.

Myrdannelse starter med at dødt organisk materiale fyller opp innsjøer, tjern og andre områder der grunnvannet blir stillestående pga. topografiske hindringer. I slike områder er oksygentilgangen liten, og anaerobe mikroorganismer er viktige under omdanningsprosessen av det døde plantematerialet. Under den anaerobe nedbrytningen blir uløselige treverdige jern- og manganhydroksider redusert til toverdige ioner, nitrater til nitrogen eller ammoniumioner, og sulfater til hydrogensulfid. Organisk materiale blir ofte omdannet til metan, den viktigste bestanddelen i sumpgass. Den langsomme nedbrytningen og de anaerobe forholdene fører til at planterestene beholder strukturen lenge etter at de er dekket av nytt dødt organisk materiale. Analyse av avsetningslagene gir et bilde av ulike klimaperioder (se Blytt-Sernanders klimavekslingsteori). Et viktig hjelpemiddel i analysen av de ulike lagene er pollenanalyse, som først ble satt i system av svensken Lennart von Post. Han utviklet også en skala (H₁–H₁₀) til bedømming av omdanningsgraden i myr: En neve torv presses. Ved grad H₁ avgis klart vann, og alt organisk materiale er fast og uomdannet. Ved grad H₁₀ passerer hele torvmassen gjennom fingrene, og alt organisk materiale er omdannet uten gjenkjennbare strukturer. Skalaen brukes særlig ved vurdering av torv til teknisk bruk.

Myr kan klassifiseres etter formene den antar, avhengig av topografi og næringstilgang. Topogene myrer dannes ved gjengroing av sjøer og tjern, og er horisontale. Soligene myrer dannes i områder med stort vanntilsig i jordsmonnet. Topogene og soligene myrer kan ha både minerogene og ombrogene partier. Minerogen myr får tilført næringsstoffer gjennom grunnvannet, mens ombrogen myr bare får tilført næring gjennom regnvann, fordi den har vokst over grunnvannsnivået. Når et tjern gror igjen, vil organisk materiale samles opp på bunnen og langs kantene. Det dannes flytetorv med åpent vann under. Etter hvert som akkumulasjonen av organisk materiale øker, vil hele tjernet bli dekket, og det dannes et gytjelag på bunnen med torv over.

Når myroverflaten vokser over vannspeilet, vil vegetasjonen bare få tilført næring fra regnvannet, og myra blir ombrogen. Det dannes en høymyr , som antar en konveks form. Den blir konsentrisk, med det høyeste punktet midt på myrflaten. Veksten er ikke like rask i alle deler av myra. Det dannes tuer med lavereliggende partier i mellom. På ombrogen myr kalles disse partiene høljer. De har ofte områder med åpent vann. Høymyrer som dannes i svakt hellende terreng, vil få en eksentrisk form, med det høyeste punktet i den øverste delen.

De minerogene myrene får tilført vann som har vært i kontakt med mineraljord, og næringsinnholdet er høyere. Her vil tuepartiene kunne danne lange strenger. På minerogen myr kalles områdene mellom tuene flarker. Ofte blir tuene så høye at de blir ombrogene. I områder med høy nedbør kan soligene myrer kunne dannes i svært bratte hellinger. Myr kan også inndeles etter fastheten i marka. Den kan ha tuestruktur, fastmatte-, løsmatte- eller løsbunnstruktur. Myr med løsmatte- eller løsbunnstruktur kalles ofte hengemyr.

Myrtypene har ulik geografisk fordeling. Konsentrisk myr er vanligst i de sørlige delene av Østlandet, eksentriske myrer på Østlandet og i Trøndelag, mens atlantiske myrer, som mangler velordnede strukturer, finnes på Vestlandet og langs kysten til Nord-Norge. Bakkemyr har hovedutbredelse i høyereliggende områder. I kalde strøk, fra Finnmark til Dovre og Nord-Østerdal, vil det dannes palsmyr. Palsene er haugformede strukturer som bare tiner på yttersiden om sommeren. Kjernen består av is, frossen torv og jord. Palsdannelsen skyldes at tuene har mindre snødekke enn områdene omkring, dermed er de mer utsatt for frost. Telen trenger dypt ned i tuene, og isen som dannes får dem til å vokse ytterligere. Palsene kan bli over 7 meter høye.

Myrvegetasjonen varierer med næringstilgangen til plantene og fuktighetsgraden. Derfor består ei myr av mange forskjellige plantesamfunn, som alle har en spesifikk artssammensetning. Det er vanlig å vurdere vegetasjonen etter tre gradienter: Rik–fattiggradienten, løsbunn–tuegradienten og myrflate–myrkantgradienten.

Ombrogen myrvegetasjon er artsfattig. Torvmoser dominerer bunnvegetasjonen. På de atlantiske myrene dominerer ofte gråmose. Karplantefloraen består av noen få arter, bl.a. torvull, molte, sveltstarr, tranebær og hvitlyng. På tuene vokser også dvergbjørk, krekling og røsslyng. Fattigmyrene får tilsig av næringsfattig grunnvann. Torvmoser dominerer bunnvegetasjonen, mens karplantefloraen bl.a. består av duskull, bukkeblad, starrarter og siv. I intermediær myrvegetasjon øker innslaget av bladmoser i bunnvegetasjonen, og karplantefloraen er rikere enn i fattigmyrene. Rikmyr og ekstremrikmyr får tilsig av næringsrikt, ofte kalkholdig vann. Her dominerer bladmose i bunnvegetasjonen. Karplantefloraen er rik, med bl.a. mange gress-, starr-, vier- og orkidé arter. Er grunnen tørr nok, kan deler av myra bli tresatt, som regel med furu. Det er en glidende overgang mellom tresatt myr og myrskog. I noen områder kan myrvegetasjonen gå over i sumpskog.

Myrene spiller en stor rolle i vannhusholdningen og er viktige landskapselementer i miljøsammenheng. Pga. den store evnen myrene har til å samle opp nedbør, virker de som «svamper», og hindrer at nedbøren blir drenert direkte til vassdragene. Fordi de bremser avrenningen, virker de også som renseanlegg for vannet de tar opp. Grøfting vil redusere denne effekten. Myrene er viktige beite- og jaktområder for fugler og dyr, de er også hekkeplasser for mange fuglearter. Myr er lett dyrkbar, særlig næringsrik myr blir drenert og dyrket i stort omfang. Det er derfor opprettet flere myr- og våtmarksreservater, mange er internasjonalt verneverdige.