Resultatstyring

resultatstyring

Resultatstyring, ofte kalt mål- og resultatstyring, er en måte å styre en organisasjon på. Man setter mål for organisasjonen og bruker deretter ulike teknikker for å måle resultatene. Denne informasjonen brukes til å gjøre organisasjonen og produktene bedre.

Styringsprinsippet er hentet fra privat sektor, men er nå mest omtalt i forbindelse med drift i offentlig sektor og knyttes gjerne til New Public Management.

Her kan forbedring bety flere ting, blant annet ressursforvaltning, fordeling, likebehandling, forutsigbarhet, åpenhet og ansvarlighet. Vurderingene av hvor viktig de ulike forholdene er vil normalt være politiske.

Resultatstyring har mye til felles med kostnad-nytte-analyse, men er vanligvis enklere og drives ofte på løpende basis og ikke som enkeltstående prosjektvurderinger.

Resultatstyring har også mye til felles med forvaltningsrevisjon, evaluering og kunnskapsbasert politikk.

Resultatstyring skal vurdere prosesser, produkter og virkninger av offentlige tiltak og tjenester. Det kan gjøres på ulike måter, som målstyring, overvåking og sammenligninger, for eksempel rangeringer og analyser av beste praksis.

1. For det første må det være målinger av resultatene. Dette gjøres gjerne ved å innhente resultater på en rekke indikatorer eller styringsparametere, fra produksjonsprosessen. Det vil si virksomhetens verdikjede (resultatkjede).

2. For det andre må resultatene sammenliknes med målsettingene, tidligere resultater eller andres resultater. Dette gir grunnlag for å kunne vurdere måloppnåelse.

3. For det tredje skjer det vanligvis en rapportering. Den er gjerne åpent tilgjengelig. Rapporteringen går til administrative og politiske organer. De kan deretter bruke informasjonen i videre arbeid med politikkutforming, strategiarbeid, målformuleringer, budsjettering, iverksetting og evaluering.

Det er ikke så enkelt som at den som styrer ønsker kontroll på resultatene. Det er mange aktører som ønsker å vurdere hvordan tjenestene virker i den offentlige politikken.

Dette er særlig forvaltningen selv og politisk og administrativ ledelse, men også for eksempel leverandører, brukere, konkurrenter, fagforeninger, rådgivere, media og forskere kan være interesserte i resultatinformasjonen.

Resultatmålingene brukes for å vurdere produktivitet og effektivitet. Produktivitet er «å gjøre tingene riktig», og med høy produktivitet menes at produksjonen skjer uten sløsing av ressurser. Effektivitet er «å gjøre de riktige tingene».

Effektivitetsarbeid handler om å

• velge hvilke varer og tjenester som skal produseres (produktvalg)
• fordele ressurer mellom sektorer, forvaltningsnivå, organisasjoner, tjenester og brukere
• og sikre at kvaliteten på produktet står i forhold til krav eller forventninger.

En vanlig kritikk av resultatstyring er at den fører til mye rapportering uten at dette er nyttig verken for dem som skal rapportere eller for overordnede.

En tilgrensende kritikk er at resultatmålingene kan gi mange uønskede virkninger, særlig hvis resultatmålingene er knyttet til belønning på individnivå.

Et eksempel er om du betaler lærere etter hvor bra elevene gjør det på eksamen, kan det gjøre at læreren ikke prioriterer de tingene som ikke måles på eksamen.

Det er imidlertid mange former for resultatstyring og ulike måter å utforme resultatstyringen på. Den tradisjonelle formen for målstyring gir de ansatte spillerom til å medvirke og lede seg selv, og skal ikke være en kontroll av underordnede.

En moderne form for mål- og resultatstyring er balansert målstyring og er utbredt både i offentlig og privat sektor.

• New Public Management