SINTEF

SINTEF

er et bredt, flerfaglig forskningsinstitutt med spesialkompetanse innen teknologi, naturvitenskap og samfunnsfag. SINTEF konsentrerer seg om anvendt forskning, det vil si utvikling av ny kunnskap og teknologi rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser.

SINTEF utfører først og fremst oppdragsforskning for næringslivet i Norge og utlandet, men har også kunder fra offentlig sektor.

Med over 2000 ansatte er SINTEF blant de største instituttene for oppdragsforskning i Europa, og har i mange år vært det norske miljøet som har hentet flest midler fra EUs rammeprogrammer for forskning og innovasjon. SINTEF har sitt hovedkontor i Trondheim, der også hovedtyngden av instituttets forskning foregår. Foruten omfattende virksomhet i Oslo og på Raufoss, har SINTEF avdelinger i Ålesund, Mo i Rana, Tromsø og Brussel.

SINTEF inngår i det brede naturvitenskapelige og teknologiske miljøet rundt Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. SINTEF er da også en direkte avlegger av NTNUs forløper – Norges Tekniske Høyskole (NTH), og instituttets virksomhet har i vesentlig grad skjedd i nært samspill med høyskolen, senere universitetet.

SINTEF omtales både som stiftelse, forskningsinstitutt og konsern. SINTEF er organisert som en stiftelse, noe som innebærer at hele overskuddet går tilbake til virksomheten. SINTEFs aktiviteter er sammenfallende med andre anvendte forskningsinstitutter, og får som følge av sitt samfunnsoppdrag en viss grunnbevilgning fra staten. SINTEF omtaler seg selv som konsern, som det også er med sin omfattende og mangslungne virksomhet både faglig og geografisk.

SINTEF ledes av et styre. I tillegg har SINTEF et råd. Den daglige virksomheten håndteres av en konsernledelse med konsernsjef, visekonsernsjef samt 11 direktører for hovedområder og stabsenheter. Alexandra Bech Gjørv har vært konsernsjef siden 2016.

SINTEF rår over betydelige ressurser når det gjelder personell, laboratorier, uttestingsfasiliteter og annen infrastruktur. Disse ressursene er i stor grad kunderettede og markedsfinansierte. I 2021 hadde SINTEF til sammen 2 200 medarbeidere. Rundt 70 prosent av disse var forskere. I tillegg kommer ingeniører, teknisk og administrativt personell.

SINTEF har organisert det meste av sin forskningsvirksomhet i seks enheter som konsernet kaller for institutter:

SINTEF Community jobber blant annet med arkitektur og områdeutvikling, bygningsmaterialer, utslippsfrie bygg og områder, klimatilpasning, bygningskonstruksjoner, utslippsfrie bygge- og anleggsplasser, vann, mobilitet og smarte samfunn.

SINTEF Digital jobber i hovedsak med digital transformasjon, digitale tvillinger, helse, industriell cybersikkerhet, kunstig intelligens, robotikk og autonomi, sensorer og tingenes internett.

SINTEF Energi forsker på batterier, bioenergi, karbonfangst og -lagring, elkraftkomponenter, energieffektivisering i industrien, energisystemer, havvind, hydrogen, utslippsfri transport, vannkraft og solenergi.

SINTEF Industri arbeider med bioteknologi og nanomedisin, bærekraftig energi, materialer og nanoteknologi, metallproduksjon og prosessering, olje og gass samt prosessteknologi.

SINTEF Manufacturing konsentrerer seg om materialteknologi, produksjonsteknologi og industrielle økosystemer.

SINTEF Ocean befatter seg med bærekraftanalyser, fiskeri, global havforvaltning, havbruk, havvind, kystinfrastruktur, maritim transport, marint miljø, nye biomarine ressurser, sirkulær bioøkonomi og sjømatprosessering.

SINTEF har også disse fem enhetene:

• SINTEF TTO (Technology Transfer Office), som forvalter SINTEFs immaterielle rettigheter og eierinteresser i oppstartselskaper med utgangspunkt i SINTEFs forskning. SINTEF har som uttalt mål å bidra til etablering av nytt næringsliv.
• SINTEF Nord AS, som fra sin base i Tromsø arbeider med fiskeri og havbruk, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, maritime operasjoner og mineraler.
• SINTEF Ålesund, som i samarbeid med det regionale næringslivet særlig arbeider med spørsmål knyttet til maritim virksomhet, fiskeri og havbruk.
• SINTEF Helgeland, som fra sitt kontor i Mo i Rana samarbeider med landbasert næringsliv i Nordland med grønn konkurransekraft som mål.
• SINTEF Brussel, som er konsernets kontor i EU-hovedstaden. Kontorets oppgave er å skaffe SINTEF støtte til forskningsprosjekter fra ulike EU-programmer, især rammeprogrammene for forskning og innovasjon.

SINTEF hadde en omsetning på 3,8 milliarder kroner i 2021. Av dette kom 530 millioner kroner gjennom internasjonalt salg.

I 2021 utførte SINTEF 6 900 prosjekter for 3 200 kunder. Mer enn 90 prosent av forskningskonsernets finansiering kommer fra markedet og skjer i åpen konkurranse. Oppdrag fra næringslivet i Norge og andre land svarer for nærmere halvparten av inntektene. Prosjekter for offentlig forvaltning utgjør rundt 10 prosent. EU-prosjekter bidrar med syv prosent. Konkurransebaserte prosjektbevilgninger fra Norges forskningsråd svarer for nesten en fjerdedel av inntektene. SINTEF mottar også grunnbevilgninger fra staten via Forskningsrådet, som utgjør rundt syv prosent av finansieringen.

I 1910 ble Norges Tekniske Høyskole (NTH, i dag NTNU) etablert i Trondheim som landets fremste utdanningsinstitusjon for ingeniører. Hovedaktiviteten var undervisning, men det ble også utført forskning knyttet til de enkelte fag. Mange av kandidatene fra NTH endte opp i industrien. Før krigen var det begrenset forsknings- og utviklingsaktivitet i norsk næringsliv. Noe bransjeforskning fant man innenfor papir- og hermetikkindustrien og Norsk Hydro hadde sitt eget forskningslaboratorium.

I løpet av den annen verdenskrig så mange i Norge hvor avgjørende naturvitenskapelig og teknologisk forskning hadde vært for krigens utfall. Man erkjente at det var behov for å satse mer på denne type forskning for å sikre landets forsvarsevne og konkurransekraft. Dette ledet til en rekke nydannelser etter krigen som Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) i 1946.

Både før og under krigen hadde det blitt fremsatt forslag om å opprette et bredt anlagt forskningsinstitutt som kunne betjene industriens allsidige behov. NTNF begynte å arbeide med denne idéen, og det ble raskt enighet om å opprette et slikt sentralinstitutt. Imidlertid stod det sterk strid om instituttet skulle lokaliseres i Trondheim eller Oslo. Tilhengerne av Oslo-alternativet vant, og Sentralinstituttet for industriell forskning (SI) ble opprettet i 1950.

Ved Norges Tekniske Høyskole var man redde for at lærestedet ville havne i bakevjen for det nye sentralinstituttet dersom ikke lærestedet engasjerte seg sterkere innen oppdragsforskning. Dette ledet til at NTH stiftet Selskapet for industriell og teknisk forskning ved NTH (SINTEF) i 1950. SINTEF skulle fungere som instrument for NTH-professorenes oppdragsforskning for næringslivet og andre. Aktivitetene ble organisert som SINTEF-avdelinger med den stedlige professor som leder. SINTEF var organisert på denne måten frem til 1980.

Selv om SINTEF nærmest var opprettet som en reaksjon på NTNFs nye industrirettede Sentralinstitutt, fikk stiftelsen ganske raskt et godt forhold til det teknisk-naturvitenskapelige forskningsrådet. Både SINTEF og SI vokste og ble viktige FoU-partnere for mange bedrifter. Imidlertid kom begge instituttene noe i skyggen av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), som i løpet av 1950- og 1960-årene fremstod som det fremste miljøet innen anvendt teknologisk forskning med betydelig innvirkning på norsk industri.

Fra 1970-tallet utviklet SINTEF seg til å bli det ledende forskningsinstituttet for næringslivet. Det skyldtes ikke minst instituttets bevisste satsing på å betjene den fremvoksende olje- og gassindustrien. I den sammenheng så store nasjonale fasiliteter som Havlaboratoriet og Flerfaselaboratoriet dagens lys. SINTEF sørget også for å tilpasse seg den mer markedsorienterte styringen av den næringsrettede forskningen som kom i kjølvannet av fristillingen av NTNF-tilknyttede institutter på åttitallet. I 1985 omdannet SINTEF seg til å bli et konsern, ved at instituttene Norges Skipstekniske Forskningsinstitutt (MARINTEK), Elektrisitetsforsyningens Forskningsinstitutt (EFI) og Institutt for Kontinentalsokkelundersøkelser (IKU) ble gjort om til aksjeselskaper med SINTEF som største eier. Med disse grepene fikk SINTEF et mer altomfattende ansvar for den næringsrettede forskningsaktiviteten med utspring fra NTH.

Fra 1970-tallet begynte SINTEF også å satse på samfunnsfag med vekt på industriell miljøforskning og sikkerhetsforskning knyttet til sokkelen. Fra åttiårene engasjerte SINTEF seg innen medisinsk teknologi og sykehusforskning.

I 1990 foreslo NTNF at det burde opprettes regionalt baserte polytekniske sentre av eksisterende teknisk-industrielle forskningsinstitutter med en viss faglig arbeidsdeling mellom disse. Mange var uenige, deriblant SINTEF og SI. I 1993 svarte SINTEF og SI på NTNFs idé ved å la SI bli en del av SINTEF. Fusjonen ga støtet til at SINTEF utviklet seg til å bli et mer nasjonalt omspennende institutt med virksomhet flere steder i landet. Fusjonen medvirket også til at SINTEF fikk et tettere samarbeid med Universitetet i Oslo.

Fra 1990-tallet styrket SINTEF sin innsats på stadig nye områder. SINTEF Fiskeri og havbruk ble opprettet i 1999. SINTEF Byggforsk AS kom til i 2006.

Fra midten av 1990-tallet har SINTEF vært gjennom flere reorganiseringer, som i stor grad har reflektert endrede markedsforhold og muligheter, både i Norge og internasjonalt.

I 2014 vedtok SINTEF en strategi med hovedmål om å være et verdensledende forskningsinstitutt. Det innebærer at SINTEF opererer i et internasjonalt marked, der man konkurrerer med tilsvarende aktører fra andre land. I det internasjonale markedet har SINTEF mange likheter med den nederlandske organisasjonen for anvendt vitenskapelig forskning – Nederlandse Organisatie voor Toegepast Natuurwetenschappelijk Onderzoek (TNO) og det tyske Fraunhofer-selskapet for anvendt forskning – Fraunhofer-Gesellschaft.

• Forskningsinstitutt
• FoU
• Norges Forskningsråd

• SINTEFs nettsider
• Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI)
• Forskningssenter for miljøvennlig energi (FME)
• EU-forskningen Forskningsrådets nettsider
• Retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter og forskningskonsern
• TNO (Nederland)
• Fraunhofer-Gesellschaft (Tyskland)

Brandt, Thomas og Nordal, Ola 2010, Turbulens og tankekraft – historien om NTNU, Oslo (Pax Forlag).

Brandt, Thomas med flere 2019, Avhengig av forskning – De norske forskningsrådenes historie, Trondheim (Fagbokforlaget).

Collett, John Peter og Skoie, Hans 1981, «Teknisk-industriell forskningsorganisasjon i Norge 1945-80. Prinsipiell debatt og hovedlinjer i utviklingen», Vedlegg 3 til NOU 1981: 30B Utredning om offentlig støtte til teknisk industriell forskning og utvikling i Norge, Oslo (NAVFs utredningsinstitutt).

Gullowsen, Jon 2000, Bro mellom vitenskap og teknologi – SINTEF 1950 – 2000, Trondheim (Tapir Forlag).

Kvaal, Stig 1997,Janus med tre ansikter: om organiseringen av den industrielt rettede forskningen i spennet mellom stat, vitenskap og industri i Norge, 1916-1956, bind 21, Skriftserie fra Historisk institutt, Trondheim (Historisk institutt, Det historisk-filosofiske fakultet, NTNU).

Hanisch, Tore Jørgen og Lange, Even 1986, Vitenskap for industrien. NTH – En høyskole i utvikling gjennom 75 år, Oslo (Universitetsforlaget).

Moe, Johannes 1999, På tidens skanser, Trondheim (Tapir Forlag).

Paulsen, Gard 2019, Alltid rabiat – Jens Glad Balchen og den kybernetiske tenkemåten, Bergen (Fagbokforlaget).