Nansen's Fram expedition (1893 - 1896)

Framin retkikunta Jäämerelle oli norjalaisen Fridtjof Nansenin yritys purjehtia jäitä kestävällä erikoisrakenteisella Fram-laivalla pohjoisnavalle. Retkikunta lähti liikkeelle 24. kesäkuuta 1893, ja sen tarkoituksena oli purjehtia Framilla kiinni jäihin ja kulkeutua pohjoisnavalle jäiden kuljettamana. Parissa vuodessa selvisi, että yritys kestäisi liian kauan ja jäät saattaisivat viedä aluksen sivuun pohjoisnavasta. Nansen ja Hjalmar Johansen lähtivät 14. maaliskuuta 1895 reillä kohti pohjoisnapaa. Matka oli kuitenkin vaikea, eivätkä he päässeet pohjoisnavalle. Paluumatkalla he rakensivat talvimajan Frans Joosefin maahan. Keväällä he lähtivät etelään ja törmäsivät 17. kesäkuuta 1896 Frederick George Jacksonin johtamaan brittiretkikuntaan, jonka avulla he pääsivät takaisin Norjaan. Nansen ja Johansen olivat Norjassa elokuussa ja jäistä vapautunut Fram vain viisi päivää myöhemmin.

Nansens Fram-ekspedisjon 1893–96 var en ekspedisjon som hadde som hovedformål å nå den geografiske Nordpolen. Leder og initiativtaker til ekspedisjonen var den norske forskeren og oppdageren Fridtjof Nansen, som ville forsøke å utnytte de naturlige øst-vest-strømmene i Nordishavet. Til tross for stor skepsis hos andre polfarere, førte Nansen «Fram» til Nysibirøyene øst i Nordishavet, frøs henne inn i pakkisen, og ventet på at strømmene skulle frakte henne mot Nordpolen. Fremdriften i isen var imidlertid liten og havstrømmene uforutsigbare. Etter 18 måneder i isen ble det klart for Nansen at «Fram» ville passere langt unna polpunktet. Han tok en meget dristig beslutning og forlot skipet med et hundespann. Med seg hadde han en utvalgt kompanjong, Hjalmar Johansen, og sammen satte de kursen mot Nordpolen. De nådde heller aldri frem til polpunktet, men de oppnådde rekord med en nordlig bredde på 86°13.6'N før de vendte om og tok til på den lange tilbakereisen over is og vann for å komme i sikkerhet på Frans Josefs land, der de overvintret. Neste vår var de heldige og ble plukket opp av en annen ishavsekspedisjon og etterhvert brakt til Norge. I mellomtiden fortsatte «Fram» å drive sydvestover og nådde til slutt Atlanterhavet. Ved et forbausende slumpetreff ankom Nansen og Johansen Tromsø bare dager etter «Frams» ankomst. Nansen styrket sin posisjon som nasjonalhelt etter denne bragden.

Idéen til ekspedisjonen oppstod etter at vrakrester fra det amerikanske fartøyet «Jeannette», som hadde sunket utenfor nordkysten av Sibir i 1881, ble funnet utenfor sørvestkysten av Grønland tre år etter forliset. Vrakrestene hadde åpenbart blitt fraktet over Nordishavet, og kanskje også over selve polpunktet. Basert på dette og andre rester som ble samlet opp langs kysten av Grønland, utviklet meteorologen Henrik Mohn en teori om en transpolar strøm. Dette fikk Nansen til å tro at et spesialbygd skip kunne bli frosset fast i pakkisen og følge de samme strømmene som vrakrestene etter «Jeanette», og dermed komme nærmere Nordpolen.

Nansen styrte konstruksjonen av fartøyet som hadde avrundet skrog og andre funksjoner utviklet for å tåle lengre tids trykk fra is. Skuta var sjelden i fare i løpet av perioden i isen og kom uskadd ut etter tre år. De vitenskapelige observasjonene som ble utført under denne perioden bidro betydelig til den nye disiplinen oseanografi, som i ettertid ble det viktigste temaet i Nansens vitenskapelige arbeid. «Frams» drift og Nansens reiser med slede beviste definitivt at det ikke fantes noen vesentlig landmasse mellom de eurasiatiske kontinentene og Nordpolen, og bekreftet den generelle karakteren av den arktiske regionen som en dyp, islagt sjø. Selv om Nansen trakk seg tilbake fra oppdagelsesreiser etter denne ekspedisjonen, påvirket metodene han sammen med Johansen hadde utviket for fremdrift og overlevelse alle de polarekspedisjonene som fulgte de neste tretti år, både i nord og i sør.