Bruun, Christopher (1839 - 1920)

Christopher Arnt Bruun

var en norsk folkehøyskolelærer og prest. Etter teologisk embetseksamen i 1862 oppholdt Bruun seg i utlandet og deltok blant annet som frivillig i den dansk-tyske krig (1864). I 1867 grunnla han en folkehøyskole i Sel. Han flyttet til Gausdal i 1871 og til «Vonheim», tett ved Bjørnstjerne Bjørnso...

Christopher Arnt Bruun (fødd i Christiania 23. september 1839, død i Gausdal 17. juli 1920) var folkehøgskulepioner, prest, samfunnsdebattant og venstrepolitikar. Han har øvd sterk innverknad på den venstrenasjonalistiske rørsla i Noreg, slik det har ytra seg fyrst og fremst gjennom den grundtvigianske folkehøgskulen, den frilynte ungdomsrørsla og i partiet Venstre. Både hans gammaltestamentleg inspirerte teologi og hans sterke engasjement for forsvarssaka vart viktig som inspirasjon for ei viss mannlegdomsdyrkande og folkevæpningsorientert militarisme frå 1880-åra av.

Bruuns bok Folkelige Grundtanker (1878) vart eit ideologisk manifest for desse straumdraga i norsk kultur- og samfunnsliv, og har verka mykje til å forme utbreidde forestillingar om kva det vil seie å vere norsk, og dessutan om kva som i sitt vesen utgjer skilnaden på dei to kjønna. I skuleverksemda si følgde Bruun Grundtvigs og den danske folkehøgskulens pedagogiske idear. Som teolog og prest heldt han klår avstand til både grundtvigianismen på den eine sida og til pietismen og den johnsonske vekkjinga på den andre sida. Som politikar kom Bruun i opposisjon til den radikale, republikanske delen av Venstre. I 1905 stod han stridt og temmeleg aleine i sitt standpunkt mot unionsoppløysinga.

Christopher Bruuns veg på Lillehammer og Christopher Bruuns gate på Hamar er oppkalla etter han. Bruun er gravlagd i familiegrav på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Gravminnet er pryda med ei bronsebyste av han.

Christopher Arnt Bruun (født 23. september 1839 i Kristiania, død 17. juli 1920) var prest i Den norske kirke. På side 16 i Vegard Slettens bok Christopher Bruun : einsleg stridsmann gis det uttrykk for at han kan ha vært modellen for Henrik Ibsens rollefigur Brand, og skal ha vært preget av en innbitt fasthet samtidig som han stadig ble grepet av tvil.

Bruun var akademikersønn fra Kristiania, men moren ble tidlig enke og måtte flytte til Hedemarken med tre små barn.

Allerede som elleveåring opplevde han en moralsk vekkelse, da en kamerat begikk en lettsindig handling. Han reiste som ung mann til Roma, og hans kristne tro ble styrket da han ble grepet av historien om de første kristne i byen.^{[trenger referanse]}

Under krigen mellom Danmark og Preussen/Østerrike lot han seg verve som menig soldat, og han uttrykte stor skuffelse over de som ikke fulgte ham i dette.^{[trenger referanse]}

Senere ble han en ledende skikkelse i folkehøgskolebevegelsen, han grunnla selv en folkehøgskole sammen med andre i 1867. Den lå i Sel i Gudbrandsdalen, men ble senere flyttet til Vonheim i Gausdal ikke langt unna Aulestad der Bjørnstjerne Bjørnson bodde. De to kom først godt overens, men etter en opphetet diskusjon om helvete falt de ut av det med hverandre.^{[trenger referanse]}

Bruun ble redaktør i tidsskriftene For frisindet Christendom og For Kirke og Kultur, som han brukte til å spre sine meninger.^{[trenger referanse]} Han var blant annet dypt rystet over at en notorisk utro konge var kirkens overhode, og kalte dette en «himmelropende uhyrlighet». I 1905 stod han på svenskekongens parti, og reiste til Danmark for å få trykt Til det norske Folk, et opprop mot unionsoppløsningen, fordi ingen i Norge ville utgi det. Vegard Sletten forteller på side 430 i Christopher Bruun : einsleg stridsmann at «1000 eksemplar vart sende på omvegar til Christiania og for det meste delte ut kring i husa. Litt vart og selt i Christiania og i København.».

Gjennom ekteskapet med Kari Skar (1851–1924) var han bestefar til Vegard Sletten og ble svoger til Matias Skard og Johannes Skar, samt onkel til Bjarne, Eiliv, Olav og Sigmund Skard.