Lundeberg, Christian (1842 - 1911) [sv]

Christian Lundeberg (født 14. juli 1842 i Forsbacka i Sverige, død 10. november 1911 i Stockholm) var en svensk politiker, industrileder, riksdagsmann (1886–1911), statsminister august – november 1905. Han var gift med Anna Elfbrink, som han hadde seks barn med. Lundeberg var en «grå eminense»; han søkte ikke makt, men i den kritiske situasjonen ved oppløsningen av unionen så han sitt ansvar. Paradoksalt nok var han også positiv overfor kongens innflytelse i svensk politikk, samtidig bidro han til å svekke den.

Christian Lundeberg ble født i Valbo i Gävleborgs län, han var sønn av brukseieren Johan Ulrik Lundeberg og Maria Eckman. Han studerte ved Ultuna og tok så Krigsskolen, etter det var han løytnant ved dalregementet 1861–74. Han forlot offiserskarrieren for å bli forretningsmann, mest ved Forsbacka bruk, der han var direktør fra 1885–1906. Han tilhørte riksdagens første kammers konservative og proteksjonistiske parti og ble leder av partiet i 1899. Han var meget opptatt av forsvars- og unionsspørsmål. En rekke viktige forsvarspolitiske reformer ble til med hans medvirkning, blant annet alminnelig verneplikt.

Lundeberg spilte en ledende rolle ved behandlingen av unionsspørsmålet i riksdagen i 1905. Han var leder for komiteen som rettet så sterk kritikk mot regjeringen Ramstedt at den gikk av. I juli fikk han i oppdrag å danne ny regjering, i praksis var det en samlingsregjering. Ved forhandlingene i Karlstad med Norges statsminister Michelsen klarte han å oppnå et for Sverige akseptabelt resultat, ved de såkalte Karlstadforhandlingene.

Lundebergs regjering utmerket seg ved å dannes uten innblanding fra kongen og dens holdning stemte med riksdagens innstilning. I tillegg kom flere av de nye statsrådene fra andre samfunnsklasser enn de de foregående statsråder hadde blitt rekruttert fra. I tillegg til Lundeberg selv; den første industrimann som ble statsminister, så var det advokaten Karl Staaff, sorenskriveren Johan Widén og den første bonden ved kongens råd, Alfred Peterson.

Da unionskrisen var løst, regnet kongehuset med at alt skulle gå tilbake til det gamle og ville at Lundeberg skulle fortsette som statsminister etter utskiftning av enkelte statsråder. Lundeberg forsøkte imidlertid å finne grunnlag for en fortsatt samlingsregjering med sikte på å løse stemmerettsspørsmålet. Da det mislyktes, forsøkte han å danne en ren høyreregjering, men høyremennene mente at det var de liberales tur til å ta ledelsen etter deres fremgang ved valget samme høst. Lundeberg gikk da av og fortsatte i riksdagen til sin død i 1911.