Freud, Sigmund (1856 - 1939) [sv]

Sigmund Freud

var en østerriksk lege med spesialisering innen nevrologi. Han virket i Wien, og er spesielt kjent som grunnlegger av psykoanalysen. Det innebar en helt ny behandlingsform av psykiske lidelser. Pasienten lå på en divan og ble oppfordret til å assosiere fritt, mens psykoanalytikeren satt bak hodeenden og lyttet. Denne spesielle settingen som Freud konstruerte brukes fortsatt og har også blitt kjent langt utenfor psykoanalysen. Det har også mange av Freuds ideer og begreper, ord som fortrengning og ego har inngått i dagligspråket. Også mange forfattere og kunstnere har latt seg inspirere av Freuds teorier om drømmer, det ubevisste og seksualitet.

Sigmund Freud ble født i Freiberg, som nå ligger i dagens Tsjekkia, av jødiske foreldre. Han virket mesteparten av sitt liv i Wien i Østerrike.

Freud begynte sitt vitenskapelige arbeid som fysiolog og hjerneanatom, og spesialiserte seg som lege på nervesykdommer (nevrologi). Han offentliggjorde flere studier av organiske nervelidelser. Hans interesse gikk etter hvert mer og mer over til behandling av psykiske lidelser og utforskning av deres sjelelige årsaker. Han studerte hos Jean-Martin Charcot i Paris i 1885 og arbeidet senere en tid sammen med den østerrikske legen Josef Breuer.

Sigmund Freud giftet seg i 1886 med Martha Bernays, og de fikk seks barn sammen.

I 1930 ble Freud tildelt Goetheprisen. Etter Østerrikes «Anschluss» i 1938 emigrerte han til Storbritannia, hvor han døde i 1939.

Freud utviklet sine teorier på bakgrunn av de erfaringer han gjorde som behandler. Det nye i hans forståelse var at følelsesmessige konflikter hos pasientene måtte forståes ut fra den enkeltes historie, og ikke ut fra en defekt i nervesystemet.

Det gikk raskt opp for ham at drømmer da hadde en helt spesiell betydning. Gjennom analyse av drømmer kunne man få tilgang til hva som rørte seg i pasientene. Drømmen er kongeveien til det ubevisste, hevdet Freud.

Det var ikke bare fra arbeidet med pasienter at Freud forsto mer av drømmer. Han analyserte også sine egne drømmer og de utgjør en del av av hans første store verk, Die Traumdeutung (1900), på norsk Drømmetydning. Her insisterer han på at alle drømmer, selv de mest absurde, har mening. Han mente at alle drømmer, riktignok på en forkledd måte, uttrykker et ønske. Drømmer må med andre ord tolkes om de skal forståes. At Freud ga seg i kast med egne drømmer hadde å gjøre med både sorg etter farens død og at han tidvis var plaget av angst. Både arbeidet med pasienter og Freuds egen selv-analyse var altså viktig når psykoanalysen ble til.

Freud var også inspirert av litteratur og kunst. Freud satte forfattere som Fjodor Dostojevskij, William Shakespeare og Sofokles særlig høyt. Han mente de hadde tilgang til kilder til forståelse og i en viss forstand foregrep psykoanalysen.

Ødipuskomplekset, som Freud også har blitt kjent for, hadde han fra Sofokles' greske tragedie (Kong Ødipus). Barnet har sterke følelser overfor foreldre. Kjærlighet kan veksle med hat, og senere psykisk lidelse kan ha å gjøre med at man har blitt stående fast i slikt forhold til foreldre. Freuds begrep om den infantile seksualitet, at det hos barnet er knyttet en spesiell lystfølelse rundt ulike kroppsåpninger, som det orale, anale og falliske, er fortsatt gjenstand for diskusjon og kritikk, også blant psykoanalytikere. Freud mente å se spor av den infantile seksualitet i ulike måter den voksne håndterer konflikter og utfordringer på. Behov for kontroll og aggresjon ble for eksempel knyttet til det anale.

Det er særlig i Tre Avhandlinger om Seksualteorien (1905) at Freud skriver om den infantile seksualitet.

I 1905 kom også Dagliglivets psykopatologi. Her er Freud opptatt av forsnakkelser og feilhandlinger, fenomener som ingen hadde tillagt mening tidligere. I likhet med drømmen tenkte Freud at også disse handlingene hadde mening. Når vi sier noe annet enn det vi hadde tenkt å si, er det fra vårt indre som kommer til overflaten.

I disse handlingene er det som om det er en annen enn vårt bevisste jeg som handler og taler i oss. Det er det Freud kaller det ubevisste. Senere videreutviklet han denne teorien og i 1923 lanserer han en ny modell der personligheten deles inn i tre instanser: Det'et (id), Jeg'et (ego) og Overjeg'et (superego).

Grovt fortalt lokaliserer han driftene og primitive impulser til Det'et, og moralen til Overjeg'et, og i skvisen mellom disse to instansene befinner Jeg'et seg. Men grensene mellom de tre instansene er langt fra klare, og de kan også ta farge av hverandre. Ulike sider av personen kunne forståes ut fra hvordan disse tre instansene samspiller. Hos en spesielt streng person kan Overjeg'et ha tatt opp i seg noe av det driftsmessige fra Det'et.

Driftsteorien til Freud er gjenstand for mye diskusjon. Det var alltid to drifter som sto opp mot hverandre, men Freud forandret flere ganger på hvilke drifter det dreiet seg om. I den siste versjonen var det Eros som sto mot dødsdriften. Det er vanlig å knytte dødsdriften til destruksjon og misunnelse, men den rommer også en higen etter at all spenning som hører livet til, skal opphøre. Mange psykoanalytikere hadde vanskeligheter med denne idéen om dødsdrift; flere trodde at Freuds overbevisning hadde å gjøre med at han selv var blitt syk av kreft og også at han hadde lidd mange tap, både av en datter og et kjært barnebarn.

Da ideen om dødsdrift fikk liten tilslutning blant hans egne, trøstet Freud seg med at en før-sokratiker, Empedokles, hadde tenkt i samme baner. I en forstand var Freud alene idet han lanserte sine banebrytende teorier. Men samtidig hadde han relasjoner som betydde mye for utviklingen av psykoanalysen.

Han samarbeidet med den respektable kollegaen Joseph Breuer om behandlingen av hysteriske kvinner, delvis med hypnose, men etter hvert lignet behandlingene mer og mer på det vi nå kjenner som psykoanalyse.

Den neste som fikk stor betydning for Freud, var Wilhelm Fliess. I den omfattende korrespondansen mellom de to blir vi vitne til hvordan psykoanalytisk forståelse utviklet seg skritt for skritt. Det skjedde ved at ulike teorier om psyken ble prøvd ut. Samtidig kan man se hvordan Freud får en rikere forståelse av seg selv idet han med stor tiltro henvendte seg til sin venn og kollega. Brevene virker nesten å være et slags laboratorium.

Korrespondansen med den ungarske psykoanalytikeren Sandor Ferenczi, fulgte så. Den er den aller mest omfattende. Også her veksler det mellom teori, kliniske erfaringer og personlige anliggender. Den er også blitt kjent fordi de her diskuterer vanskelige temaer som tankeoverføring.

Brevene til Lou Andreas Salomé må også nevnes. Hun knyttet seg til Freud etter å ha hatt nære forhold til Friedrich Nietzsche og poeten Rainer Maria Rilke.

Freud hadde et skiftende forhold til sin jødiske identitet. Han var redd for at det jødiske skulle bli et for framtredende trekk ved psykoanalysen. Samtidig bidro utvilsomt hans jødiske bakgrunn, for eksempel når det gjaldt vekten på tolkninger i psykoanalytiske behandling. Drømmer og angst-symptomer måtte tolkes for å gi mening. Også den betydning man gir ord og språk, at de ord man velger å uttrykke seg med ikke er tilfeldig, var inspirert av det jødiske. I det hele tatt hadde Freud en sterk overbevisning om at intet er tilfeldig i våre liv. Men han var også opptatt av at det ikke nødvendigvis lå en årsak alene bak hver enkelt av våre handlinger. Ideen om Überdeterminierung, overbestemthet, var viktig for å unngå for enkle forklaringer. Freud fasthold at mennesket er en kompleks skapning som er sårbar for indre konflikter.

Freud hadde også et sterkt forhold til arkeologi og spesielt den greske kultur. En psykoanalytisk behandling sammenlignet han med en arkeologisk utgravning. En pasient bemerket at å komme til ham, var som å gå inn i et museum. Freud var omgitt av 2000 antikviteter. De omga ham enten han leste og skrev eller lyttet til pasienter. Da han måtte flykte til London etter at nazistene marsjerte inn i Wien, skrev han fra sitt eksil til en kvinnelig kollega at «alle egypterne, kineserne og grekerne har ankommet, de har overlevd uten skade» med hentydning til hans samling av antikvariske figurer.

Litteratur, jødedommen, og antikkens Hellas hørte med til Freuds viktige inspirasjonskilder, men like fullt lå troen på fornuft og vitenskap til grunn for hele hans virke. Før han ble psykoanalytiker arbeidet han som forsker, og det ble da innarbeidet hos ham å følge strenge naturvitenskapelige metoder. I Freuds verk kan man derfor finne ulike spenninger og motsetninger, og dette, i tillegg til alle hans oppdagelser og nyvinninger, bidrar til at hans verk fortsatt er levende.

Dette verket teller 24 bind i Standard Edition, som er den engelske oversettelsen av Gesammelte Werke. Det kan deles inn i noen hovedbolker; Freuds fem sykehistorier utgjør én, der Freud beskrev pasienter og deres ulike behandlinger. Så følger de teoretiske skriftene, som igjen kan deles inn i de som hadde en mer klinisk orientering og de som var mer abstrakte og som siktet inn på å lansere modeller for vår psyke eller det sjelelige apparat, som Freud kunne kalle det. De sistnevnte omtales gjerne som metapsykologien. Endelig er det en tredje bolk, det som ofte benevnes som de kulturteoretiske skriftene. Her er Das Unbehagen in der Kultur (Ubehaget i kulturen) fra 1929 det mest kjente skriftet.

• Die Traumdeutung (1899, norsk oversettelse: Drømmetydning, 1969, 1985 (i to bind) og 1999)
• Zur Psychopathologie des Alltagslebens (1901, norsk oversettelse: Dagliglivets psykopatologi, 1968)
• Bruchstücke einer Hysterie-Analyse (1905, norsk oversettelse Bruddsykker av en hysteri-analyse, Dora, 2007)
• Drei Abhandlungen zur Sexualtheorie (1905, norsk oversettelse: Seksualteorien, 1966)
• Totem und Tabu (1913, norsk oversettelse: Totem og Tabu, 2013).
• Zur Einführung des Narzißmus (1914, norsk oversettelse: Til innføring i narsissismen, 2019).
• Vorlesungen zur Einführung in die Psychoanalyse (1916, norsk oversettelse: Forelesninger til innføring i psykoanalyse, 1929, 1957, 1980, 1991, 1999, 2006 og 2010)
• Aus der Gechichte eiener infantilen Neurose. (1918, norsk oversettelse Ulvemannen, fra et barns nevrose, 1974)
• Jenseits des Lustprinzips (1920, norsk oversettelse: Hinsides lystprinsippet, 2011)
• Das Ich und das Es (1923, norsk oversettelse: Jeget og detet i tidsskriftet Agora i 2014)
• Das Unbehagen in der Kultur (1930, norsk oversettelse: Ubehaget i kulturen, 1966, 1992)
• Neue Folge der Vorlesungen (1933, norsk oversettelse: Nytt i psykoanalysen, 1934, 1967 og 1992)
• Moses und der Monotheismus (1939, norsk oversettelse: Moses og monoteismen, 2015).
• Brev 1873–1939 utgitt i norsk oversettelse i 1971
• Mellom psykoanalyse og litteratur (2011), artikler i utvalg av Irene Engelstad og Janneken Øverland.

Freud grunnla også tidsskriftene Internationale Zeitschrift für Psychoanalyse og Imago (fra 1939 slått sammen til ett tidsskrift, som utgis i London). Freuds Gesammelte Werke utkom i London i 1940–1952 i 18 bind, og foreligger også i engelsk oversettelse som The Standard Edition of the Complete Psychological Works of Sigmund Freud (1953 i 24 bind). I 2025 kom en redigert og utvidet utgave av The Standard Edition hvor Mark Solms har vært redaktør.

• psykoanalyse
• psykiatriens historie

• Gay, Peter (1988/2006): Freud A Life of Our Time, W.W.Norton & Company
• Sjögren, Lars (1989): Sigmund Freud, Mannen och Verket, Natur och Kultur.
• Whitebook, Joel (2017): Freud An Intellectual Biography, Cambridge University Press.
• Phillips, Adam (2014): Becoming Freud. The Making of a Psychoanalyst. Yale University Press.
• Lear, Jonathan (2005): Freud, Routledge
• Kittang, Atle (1997): Sigmund Freud, Gyldendal