Topplastverk

topplastverk

produksjonsanlegg, kraftverk eller varmeverk, som settes i drift bare når etterspørselen er høy. Topplastverk dekker behovet for topplast, også kalt spisslast. Fordi levert energi bare leveres i kortere perioder blir prisen per kWh vesentlig høyere enn energi levert som grunnlast.

En hensiktsmessig energiforsyning sikres gjennom et samspill mellom topplastverk og grunnlastverk. Hvorvidt et produksjonsanlegg skal brukes til å levere topplast eller grunnlast får avgjørende betydning for hvilken kategori produksjonsanlegg som velges og hvordan det skal utformes. Et grunnlastverk skal gå i kontinuerlig drift. Da er det viktig at de driftsavhengige kostnadene, blant annet energikostnadene, blir så lave som mulig. For topplastverk er det annerledes. Med en kort brukstid er lave, faste driftsuavhengige kostnader (for eksempel kapitalkostnader) avgjørende for topplastverkets økonomi.

I land som i det vesentlige forsynes med varmekraft er det vanlig å bruke gassturbiner som topplastverk. Disse har lave kapitalkostnader per installert kW ytelse. Kombikraftverk kan også brukes, men disse må da utformes med tanke på kortvarig drift og ikke for grunnlast som er det mest vanlige. I Norge, som er et nesten rent vannkraftland, blir behovet for topplast ivaretatt av vannkraftverk som er dimensjonert for kort brukstid, det vil si med en installert ytelse som er høy i forhold til årlig energiproduksjon.

Når det gjelder varmeverk, vil topplasten typisk bli levert av enkle varmekjeler fyrt med elektrisk energi (elkjeler) eller olje (oljekjeler). Disse er rimelig i anskaffelse, men kostbare i drift. For grunnlasten kan det svare seg å benytte anlegg med høyere anskaffelseskostnader når disse bidrar til å redusere energikostnadene. Eksempler på slike anlegg er varmepumpe og avfallsforbrenningsanlegg.