Arne Ekeland
Bakgrunn
Ekelands sosiale bakgrunn er et bonde- og proletarmiljø. Dette har spilt en avgjørende rolle for hans utvikling. Faren var sagbruksarbeider og sosialistisk agitator, som ofte fikk sparken pga forsøk på å danne fagforeninger på arbeidsplassene. Ekeland kom derfor til å flytte mye rundt som guttunge. Det geografisk faste punkt i hans tilværelse har imidlertid vært Bøn. Med sin blanding av fabrikkstrøk og bondeland danner Bøn bakgrunnen i mange av Ekelands malerier. Ekelands talent som tegner ble tidlig oppdaget. Han møtte forståelse i hjemmet, og mottok sin første tegneundervisning av folkeskolelærer Otto Nordheim. Hans elevforhold til Axel Revold varte bare noen måneder, antagelig høsten 1928.
Ekeland er ikke oppført i kunstakademiets protokoll, men hadde sin debut på Revold-elevenes fellesutstilling våren 1929. Etter møtet med Revold-skolen malte Ekeland i noen år halvkubistiske bilder. Først ca. 1932 begynte han å frigjøre seg fra Revold-påvirkningen. Men visse trekk fra Revolds undervisning går igjen i store deler av Ekelands produksjon. Det er måten han fortegner figurene på, og fargebruken basert på treklanger og disharmonier. Erik Werenskiold så Ekelands tidlige malerier og mente han burde skolere seg videre.
Påvirket av kubismen
Fra mars til november 1931 oppholdt Ekeland seg i Paris, et opphold som ble muliggjort ved Werenskiolds mellomkomst. Særlig kubismen med Picasso og Braque opptok Ekeland. Han så kubismen som et brudd på tendenser han mente hellet mot det absurde. Vanligvis blir Ekelands 30-tallsmaleri sett i lys av ekspresjonistiske og surrealistiske tendenser. Disse har nok hatt sitt å si, men det faste referansepunkt for hans maleri dannes av kubismen. Særlig kommer dette tydelig fram i det mest typiske stiltrekk for Ekelands maleri, spaltningen av billedflaten.
Ekelands stilte flittig ut de første år av sin kunstnerbane, og fra 1934 hadde han en etablert plass i norsk kunstliv. Vi arbeidsløse, 1934, ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet på utstilling i Kunstnerforbundet og på Høstutstillingen 1934 viste han En mann har reist seg, som ble hans gjennombruddsbilde i de kunstinteresserte og kritikernes bevissthet.
Klassekamp og psykologiske tilstander
På sin separatutstilling 1935 viste Ekeland malerier fra en Lofoten-reise, bl.a. Kabyssen, 1934 (Nasjonalgalleriet, Oslo). Det er et av de få bilder der Ekelands skildrer konkrete arbeidssituasjoner. Et særtrekk ved Ekelands som proletarmaler er at han som regel maler symbolske fremstillinger av klassekampen, eller av psykologiske tilstander. 1935 er et overgangsår i Ekelands produksjon. Under en reise til Italia hadde han anledning til å studere renessansekunsten, mosaikkunst og bysantisk kunst. Han utviklet en stil som var kjennetegnet ved en markert oppdeling av flatene i fasetter, malt i sterke farger. Til konkurransen om utsmykning av Oslo Rådhus (1938), leverte Ekeland et bredt anlagt utkast til sentralhallen.
Utkastet til fondveggen Frihetens søstre, viser menneskehetens forbrødring rundt to kvinneskikkelser som dominerer komposisjonen. Den hvite skikkelsen symboliserer menneskenes viden, kulturen. Med høyre hånd river hun bort de falske landegrensene av verdenskartet. Den sorte kvinnen symboliserer jordens rikdommer. I utkastene til rådhusdekorasjoner kom Ekeland inn på en sosial problematikk i bildene, som han i de kommende år utviklet videre. Mens han tidligere hadde konsentrert seg mest om angst og skyldproblematikk i tråd med tidens interesse for psykoanalyse og Wilhelm Reich, begynte han nå å tolke motivene inn i en konsekvent marxistisk referanseramme.
Forbigått om kunstnerisk oppdrag
Store deler av Eikelands livsverk kan betraktes som et forsøk på å utforme en marxistisk ikonografi. Sin kommunistiske overbevisning hadde Ekeland som ballast fra barndomshjemmet. Ekelands utkast ble belønnet, men i den videre utsmykning av Rådhuset ble han holdt utenfor. Utkastets kunstneriske kvaliteter hersket det ingen uenighet om. Selv en konservativ kritiker som Sigurd Willoch mente det burde kjøpes inn og henges opp i Rådhuset på et egnet sted. Kunstnerkollegaer og andre kom med gjentatte oppfordringer om at Ekeland måtte bli tildelt en dekorativ oppgave.
Senere har den generelle oppfatning vært at det var tale om en forbigåelse da Ekeland ikke fikk i oppgave å dekorere Rådhusets sentralhall, og at det var en ulykke for norsk monumentalmaleri.
Ornamentalt preg
I de kommende år malte Ekeland flere av hovedverkene blant sine sosiale kampbilder: Se vi står på trappene, (1939, Nasjonalgalleriet); Kampen om produksjonsmidlene, (1940, Riksgalleriet); De siste skudd, (1940, Nasjonalgalleriet). Han veksler mellom å bruke en fortynnet oljefarge lagt på i store plan, og en pastos farge i midtre fasetter. Fargebruken har en symbolsk og ekspressiv funksjon. Bildene bygges opp som friser i breddeformat, der handlingen utspilles over hele lerretet.
Oppbygningen av romvirkning gjennom perspektivlinjer avløses av et rom basert på plan lagt i horisontale bånd etter hverandre, der romvirkning oppnås gjennom dimensjonsforskjeller mellom forgrunns planets figurer og det som er plassert lenger inne i billedrommet. Blikket vandrer fra det store til det lille og slik skapes en pulserende rytme over hele billedflaten. Denne måten å organisere billedplanet på møter vi i en stor del av Ekelands malerier. Den fører ofte til at billedstrukturen får et ornamentalt preg.
Gjennombrudd
Gjennom den store utstillingen i Kunstnernes Hus i Oslo i 1940, plasserte Ekelands seg i manges øyne som den betydeligste norske maler i sin generasjon. Utstillingen skulle finne sted fra 29. mars til 21. april, men ble stengt en uke fra 9. april og derfor forlenget til 30. april. De store lerretene på utstillingen hadde Ekeland malt på et atelier i Oslo. Det er en av de få ganger Ekeland har arbeidet utenfor Bøn.
Mange unge kunstnere tok inntrykk av Ekelands kunst, og i årene like etter krigen fremstod en hel gruppe malere som viser tydelig påvirkning fra Ekeland. Det gjelder ungdomsarbeider av Oddvar Alstad, Odd Tandberg, Jakob Weidemann, Kåre Øijord, Knut Skjeldal, Tore Haaland og Arne Bruland. Selv om utstillingen var en kunstnerisk og økonomisk suksess, hadde den vist at malerkunsten var et ineffektivt politisk våpen. I krigsårene fortsatte Ekeland linjen fra 1930-tallets kampbilder i malerier som: Kampen, (1943, Nasjonalgalleriet); Okkupasjon, (1944, Riksgalleriet); Befrielsen, (1944, Moderna museum, Stockholm); De klagende kvinner, (1944, saml. Hafsten).
Naturalistisk formspråk
Men samtidig skjedde en nyorientering både malerisk og motivisk, som må sees på bakgrunn av et ønske om å lage bilder som var lettere forståelige for arbeiderklassen. I Vårbilde 1 (saml. Hafsten), og Vårbilde 2 (saml. Møllback Nielsen), spiller Ekeland på en poetisk, harmonisk streng, som tidligere ikke hadde vært særlig fremtredende. Bildene preges av en kjølig, blond koloritt og store hvite kvinneskikkelser. Komposisjonen er ornamental og friseaktig, og det klassiserende element, som også tidligere kunne spores hos Ekeland slår ut i full kraft.
Temaet, komposisjonen, fargebruken og de langstrakte, bleke kvinneskikkelsene bringer tankene til Ekelands yndlingskunstner, Botticelli, hvis illustrasjonstegninger til Dante også kan ha påvirket Ekelands ikonografi i de sosiale kampbildene. Under et par rekonvalesensopphold på Lillehammer ca. 1945, arbeidet Ekeland i Lars Jordes atelier og eksperimenterte med et mer naturalistisk formspråk. Eksperimentene skilte seg fra både stilen i vårbildene og de senere sosialrealistiske verkene, men ble ikke fulgt opp.
Innflytelse på dansk kunstnere
I de første etterkrigsårene fikk Ekeland en viss betydning for dansk kunst, gjennom deltagelse på flere større offisielle utstillinger og gjennom en stor separatutstilling i København 1946. Hans litterære, symbolmettede maleri stod i kontrast til den dominerende tendens til formalisme i dansk kunst. Den spontane malemåten, særlig i mindre arbeider, fortegningen av figurene og ansiktsformene, som ofte er maskelignende, og den frie fargebruken vakte nok gjenklang i de kretsene som senere skulle slutte seg til Cobramalerne. En direkte innflytelse merker man i Svend Wiig-Hansen og Poul Ekelunds kunst.
Sosialrealismen som en plikt
Ekeland hadde vært mye syk i krigsårene og 1946 inviterte en venn ham med på en Amerikareise. Ekeland ble opptatt av de svartes problemer. Under oppholdet malte han en del pasteller. 1947 utførte han 4 tegninger til en hilsningsadresse fra Norges kommunistiske Parti til Sovjet, og året etter drog Ekeland til Sovjet. Han reagerte svært negativt på den sosialrealistiske kunst, men stilte seg ikke avvisende til den oppfatning at den var et nødvendig ledd i oppdragelsen av folket. Etter hjemkomsten la Ekeland om sin stil. Tegningen ble mer realistisk, rommet utformes i overenstemmelse med et sentralperspektivisk prinsipp.
Ekeland har selv uttalt at han måtte utforske sosialrealismens problematikk som en plikt mot sin klasse, selv om han snart innså at eksperimentet ikke ville lykkes. I bildene fra denne perioden er det kanskje like mye impulser fra ungrenessansens maleri som egentlig sosialrealisme som gjør seg gjeldende. Sentrale verk fra perioden er: Fra Klassekampen (1949); Møte (1952); Vaskekoner (1952); Dua flyr (1953). I 1958 var Ekelands gjest på Høstutstillingen og viste en ny versjon av Frihetens søstre. Komposisjonen er strammere enn i 1937-utgaven og utført i en dekorativ flatestil, som i de kommende år ble utviklet til en nesten abstrakt, ornamental stil. Samme år ble Ekeland tildelt statens kunstnerlønn.
Dette forteller at trass i Ekelands kommunistiske engasjement ble hans kunstneriske virke anerkjent i den kalde krigens periode. Likevel må den svekkede stilling Ekeland hadde i kritikeres og publikums bevissthet i 1950- og 60-årene sees på bakgrunn av det politiske klima.
Litterært formspråk
I 1959 deltok han i konkurransen om utsmykning av stortingsbygningen med utkastet: Homo sapiens, som skildrer hvordan menneskene bygger opp sin verden, omformer jorden og skaper nye produksjonsprosesser. Utkastet ble honorert. Dets maleriske kvaliteter fremheves, men juryen finner ideinnholdet splittet. Det var presis samme begrunnelse man avviste hans rådhusutkast med i 1938. Ekelands styrke ligger i evnen til å gi billedmessig uttrykk for et litterært innhold i et moderne, aktuelt formspråk, i en tid da det litterære maleri virket som et passert stadium i europeisk malerkunst. På det rent maleriske plan, kan det derimot reises innvendinger både mot fargebruken og en viss tendens til å overlesse billedflaten.
I årene 1957–63 arbeidet Ekeland i et klassiserende formspråk, og utviklet hva han selv kaller "tannhjulstilen", et formspråk der alle ting beskrives ved hjelp av tannhjulets takkete konturer. Figurene avpersonifiseres fullstendig. Rommet brettes ut slik at alle handlinger foregår for åpen scene, dybdevirkningen er liten. Gjennom en plastisk tegning av figurene får de en skulptural karakter. Komposisjonen er bygd på vekslinger mellom sterkt markerte vekslinger av horisontale og vertikale plan, der det vertikale dominerer i flere bilder og gir komposisjonen en nesten sakral karakter. Fargenes antall reduseres, i enkelte bilder er det bare gråtoner.
Det sentrale tema i denne perioden er fabrikken og livet rundt den, et tema Ekelands allerede fra midten av 1930-tallet uttrykte ønske om å ta opp til bred behandling. Sentrale arbeider fra perioden er: Broen til melkeveien (1960); Før avreise (1960); Gammel dam, (1963); Arbeide og sang (1963); Menneskekjøperen, (1963).
Grunnleggende form
I 1964 brant Ekelands atelier og ca. 300 malerier og skisser og ca. 1000 tegninger skal ha gått tapt. Om sommeren bodde Ekeland i Jeppedalen der han malte en serie egenartede akrylbilder. Motivene veksler mellom groteske figurer og rene landskaper. Fargene er nærmest grelle. I dem kommer en romantisk åre i Ekelands kunstner-temperament fram. Gjennom hele hans produksjon ser vi en kamp mellom vilje til rasjonell gjennomtenkning av de kunstneriske problemstillingene og en kjølig form, og stadige utbrudd av en følelsesmessig patos.
I bildene fra Jeppedal-perioden og en rekke troll- og fantasibilder fra de følgende år, og dessuten i illustrasjonsutkastet til Garborgs "Haugtussa" og tekster av Wergeland, utført på 1950-tallet, er det romantikeren som har overtaket. Fra 1964 finnes en tredje versjon av Frihetens søstre, der Ekeland tar i bruk en båndlignende formmodul for å beskrive gjenstander og figurer. Denne tendensen til å ta i bruk en grunnleggende form, det være seg fasetten på 30-tallet, trekanten i begynnelsen av 60-tallet, eller båndformen i Frihetens Søstre 3, går igjen hos Ekeland og peker tilbake mot inntrykk fra kubismen i dens nalytiske fase.
I maleriene fra 1960- og 70-tallet bruker Ekeland akrylfarger. Plastmalingen har andre materialegenskaper enn oljen, og krever andre arbeidsprosesser. Den har også andre koloristiske egenskaper. Mange stiltrekk ved Ekelands sene malerier har sammenheng med hans bruk av plastmaling.
Menneske og maskin i en symbiose
Ekelands reise til Kina 1966 markerer innledningen til en ny fase av hans produksjon. Å komme til Kina var "som å komme hjem til menneskene", har Ekeland uttalt. I de store komposisjonene fra 1968–72 er det igjen en engasjert maler vi møter. Det tradisjonelle billedrom med perspektivvirkninger er helt forlatt. Hele flaten tas i bruk for å skape en dynamisk billedstruktur bygd på arabesklignende linjer og geometriske former. På flaten svever kropper fritt sammen med maskindeler og abstrakte former som de smelter sammen med. Enkelte bilder gir inntrykk av optimistiske fremtidsvisjoner der mennesket og maskinene har inngått en lykkelig symbiose, andre bilder viser hvordan maskinene kan kveste og manipulere menneskene.
Kunsten skal ikke være triviell
I disse maleriene smelter Ekeland sammen erfaringer hentet fra futurisme, nonfigurativt maleri og ornamental kunst. Sentrale arbeider er: Det hvite taket faller (1968); Teknologisk landskap i rødt; Patronbeltet; Tur-Retur; Katastrofe (1971–72). Den veldige produksjonen i disse årene står i sammenheng med de store utstillingene i Bergen, Oslo og biennalen i Venezia 1970–72. Utstillingene brakte igjen Ekeland i fokus i kritikere og publikums bevissthet, og han fikk igjen betydning for yngre kunstnere, bl.a. Håkon Bleken. På midten av 70-tallet forandret Ekeland igjen sitt formspråk.
Den ornamentale hardedge stilen ble oppgitt, og han arbeidet i et mer realistisk formspråk i noen drømmepregete, utviskete bilder fra ca. 1975. 1975–78 utførte han en serie tusjlaveringer i gråtoner. Figurer og byer veves sammen av et utall punkter og streker som føyes sammen til border. Lyse og mørke partier veksler stadig og skaper en skimrende overflate som minner om et lavt relieff. Mange av tegningene knytter han til en religiøs forestillingsverden, og motivene kan minne om kristen ikonografi, men alt er plantet om for å passe inn i Ekelands livssyn.
Ekeland har en meget stor produksjon av tegninger, de utgjør en vesentlig del av hans livsverk. Tegningene utgjør et kapittel i hans kunstnergjerning som ennå er temmelig ukjent. Mens Ekeland stadig har skiftet stiluttrykk har bildene alltid vært bundet til hans kommunistiske overbevisning, noe som har gitt dem deres idémessige kontinuitet. Man merker i store deler av hans produksjon at bildene ikke henter sin kraft så mye fra den aktuelle hverdagsvirkelighet proletariatet står midt oppe i, som fra en refleksjon over samfunnsforhold og allmennmenneskelige problemer. I et intervju sier Ekeland: "Kunsten skal ikke være på "grasrota", fordi kunst nettopp er noe som bærer oss ut av det trivielle, opp fra hverdagen."
[no]