Werenskiold, Werner (1883 - 1961)

Werner Werenskiold (28 April 1883 – 2 August 1961) was a Norwegian geologist and geographer. He was a son of Erik Werenskiold and visual artist Sophie Marie Stoltenberg Thomesen (1849–1926), and the brother of Dagfin Werenskiold.

Werenskiold made field studies in Telemark and Gudbrandsdalen in his younger days, and later focused on studies at Svalbard and of glaciers in Jotunheimen. He was the principal editor of the two-volume series Norge, vårt land (1936 – 1941) and the book series Jorden vår klode. He was a professor of geography at the University of Oslo from 1925.

He lived and died in Bærum, and was on the election ballot for the Liberal People's Party (formerly the Liberal Left Party) in the 1930s.

The mountain of Werenskioldfjellet at Hopen, Svalbard is named after him. The glacier of Werenskioldbreen in Wedel Jarlsberg Land, Svalbard is also named after him.

Werner Werenskiold (fødd 28. april 1883 i Paris, død 2. august 1961 i Bærum) var ein norsk geolog.

Werenskiold var professor i geografi 1925-53 ved Geografisk institutt ved Universitetet i Oslo som han òg styrte i tida 1917-53. Den største innsatsen gjorde han ved å utforme ei mest mogeleg eksakt universitetsundervisning i naturgeografi. Werenskiold utførte verdifullt arbeid som deltakar i dei norske Svalbard-ekspedisjonane 1918–24. Sumaropphalda på Svalbard 1917-25 danna grunnlag for hans dr.philos. i 1924 innan meteorologien vind og straum) på øygruppa. Han leia isbre-undersøkingane i Jotunheimen frå 1927. Han studerte bl.a. Telemarksuiten og Hedmarkgruppa og gav ut mange artiklar i fagtidsskrift. Som popularisator var Werenskiold særleg kjent ved Jorden (2 bd., 1934) og som medredaktør av Norge, vårt land (2 bd., 1937; 4. utg. 3 bd., 1958) og Jorden vår klode (4 bd., 1957).

Far hans var målaren Erik Werenskiold og broren var Dagfin Werenskiold. I studietida var naboen Fridtjof Nansen mentoren hans og tanten Fernanda Nissen inspirator, så det vart cand.real. i realfag ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1907 før han fekk fast stilling ved Norges Geologiske Undersøkelse 1907-17. Ved universitetet fortsette han som stipendiat 1910-15 og dosent 1915-25. Han skreiv fleire bøker.