Karl Falch Wasserfall (født 5. august 1882 i Tvedestrand, død 1960 i Bergen) var magnetolog.
Han var sønn av sorenskriver Karl Falch Wasserfall (1833–1911) og dennes andre kone Ragnhild f. Vanelius (1850–1931).
Han begynte skolegangen med privatundervisning, og var elev ved Tvedestrand middelskole i kort tid. Faren var sorenskriver i Holt til 1890, så Nedre Romerike med bosted på Strømsborg i dagens Rælingen. Wasserfall gikk da på Lillestrøm middelskole i kort tid før han begynte på Aars og Voss skole i 1896. Han tok middelskole her i 1899, og eksamen artium som privatist i 1903.
Fra 1903 til 1907 studerte han på Technische Hochschule Dresden, dog uten å ta avsluttende eksamen. Han var tverimot klar for et eventyr i Sør-Amerika. Fra desember 1907 og noen måneder framover «flakket [han] omkring i Uruguay og Paraguay». Han ble så ansatt ved Argentinas meteorologiske institutt, fikk opplæring ved et magnetisk observatorium i Pilar, og ble så sendt ut på en overvintringsekspedisjon til Sør-Orknøyene. «Hvorledes livet arter sig under en slik overvintring kan vanskelig beskrives—det må opleves», skreiv han i 1928.
Ekspedisjonen var slutt i februar 1910, og de dro tilbake til den argentinske hovedstaden. Fra mai 1911 til slutten av 1914 hadde han yrkestittelen førstemagnetiker ved observatoriet i Pilar. Det var «de lykkeligste år av mitt liv», fortalte han seinere.
Fra høsten 1915 til høsten 1921 arbeida Wasserfall med bearbeiding av «magnetisk materiale» som Roald Amundsen hadde samla under Gjøa-ekspedisjonen. Wasserfall begynte så på et nytt, svært omfangsrikt bearbeidelsesprosjekt, nemlig det magnetiske materialet etter Christopher Hansteen.
I 1929 fikk han beskjeftigelse som amanuensis ved Det magnetiske byrå i Bergen. Hans fagfelt ble periodiske vekslinger i jordmagnetismen (geofysikk), og å se det i sammenheng med solaktivitet og dermed lufttemperatur. Wasserfall jobbet også med den magnetiske nordpol. Det kom over 50 avhandlinger fra hans penn før han døde 78 år gammel.
I arbeid...