Georg Daniel Barth Johnson (født 1794, død 1872) var militær veiingeniør og innførte avgjørende impulser til moderne veibygging i Norge midt på 1800-tallet. Fra 1827 til 1841/42 var han konstituert veimester i amtene Lister og Nedenes (dagens to agderfylker). I stillingen så han utfordringene med å bygge en moderne kjørevei mellom Flekkefjord og Rogaland. Etter en studiereise 1838 til England skrev han en håndbok, en lærebok, for den tids veiingeniører. Fra 1842 til 1847 var han kanal- og havnedirektør med kontor i Kristiania. De første kontinuerlige vannstandsmålinger ble igangsatt i hans periode.
Johnsens navn er knyttet til Vestlandske hovedvei, havneanlegg og kanaler. Han introduserte bygging av store hengebruer i Norge, den første var Bakke bru i Flekkefjord. Han introduserte begrepet makadamisere i norsk språk etter den engelske veiingeniøren John L. McAdam. I 1838 fikk han, som premierløitnant i ingeniørbrigaden og konstituert veimester i agderfylkene, i oppdrag å foreta en studiereise i utlandet med 500 Speciedaler som budsjett. I sin rapport fra 1839 anbefalte han at norske veier burde makadamiseres hvis det kunne finansieres. McAdams revolusjonerende veibyggingsteknikk gikk ut på å bygge veier av knust stein, pukk, i et lag 25 cm tykt på en drenert grunn.
Georg D.B. Johnson var sønn av sogneprest Gisle Johnson i Østre Moland i Aust-Agder. Han var født på prestegården på Hidra i Vest-Agder.
Daniel Barth Johnson var bl.a. far til
- Gisle Christian Johnson (1822–1894) professor i teologi ,
- Jacob Espolin Johnson (1824–1901), res.kap. i Asker
- Carl Martin Theodor Johnson (1826–1893) sivilingeniør og
- Anton Christian Severin Johnson (1832–1899) sogneprest i Ila i Trondheim.