Nauman, Bruce (1941 - )

Bruce Nauman

er en billedkunstner fra USA, kjent som en av verdens ledende samtidskunstnere. Naumans arbeider omfatter skulptur, fotografi, installasjon, performance og videoarbeider. Han arbeidet på 1970-tallet med videoinstallasjoner og performance dokumentert gjennom video, hvor utholdenhet stod som en sentral komponent i arbeidene. Naumans arbeider vektlegger ofte en kombinasjon av psykologiske temaer og fysisk utfordrende konstruksjoner.

Verket Performance Corridor (1968/1970) består av to vegger som sammen danner en smal korridor. Tilskuerne inviteres til å passere gjennom denne korridoren, samtidig som deres bevegelsesmønster kontrolleres og styres, noe som kan utløse en trykkende effekt. Naumans verk kan forstås som en kommentar til hvordan ulike kontrollmekanismer påvirker og styrer våre sosiale liv.

Den samme tematikken gjenfinnes i verket Live-Taped Video Corridor (1969–1970) som består av to monitorer som er stablet oppå hverandre i enden av en smal korridor. Den øverste monitoren viser liveopptak fra et kamera plassert ved inngangen til korridoren, og den nederste monitoren viser opptak tatt på forhånd fra den samme plasseringen. Den første monitoren viser med andre ord tilskueren i rommet i virkelig tid, mens den andre kun viser et tomt rom, noe som kan skape en forvirring rundt forholdet mellom tid og rom.

Nauman har sin utdanning fra University of Wisconsin og fikk graden MFA (Master of Fine Arts) ved University of California.

Han er innkjøpt blant annet av Nasjonalmuseet for kunst i Oslo, Tate Modern i London, Hamburger Bahnhof i Berlin, Museum of Contemporary Art i Chicago, Solomon R. Guggenheim Museum i New York, Dia Art Foundation i New York, Musée Cantonal des Beaux-Arts i Lausanne, Stedelijk Museum i Amsterdam, ZKM Museum für Neue Kunst i Karlsruhe, Contemporary Art Museum i Kagawa og Museum of Modern Art i New York.

• Anti-Illusion: Procedures/Materials, Whitney Museum, New York (1969)
• Information, Museum of Modern Art, New York (1979)
• Retrospektiv, Kunstmuseum Wolfsburg, Hayward Gallery i London og Nykytaiteen Museum i Helsinki (1997)
• separatutstilling, Dia Art Foundation i New York (2002)
• Raw Materials, Tate Modern, London (2004)
• Veneziabiennalen, USA paviljongen (2009)
• separatutstilling, Hamburger Bahnhof, Berlin (2010)

• Self Portrait as a Fountain (1966)
• Get Out of My Mind. Get Out of This Room (1968)
• Stamping in the studio (1968)
• 100 Live and Die (1984)
• Clown Torture (1987)
• Mapping the Studio I (Fat Chance John Cage) (2001)

• Janet Kraynak (red.), Please Pay Attention Please: Bruce Nauman’s Words, Cambridge, Massachusetts and London 2003.
• Bruce Nauman Raw Materials, London: Tate publishing 2004.

• Naumans arbeider på Ubuweb
• Artikkel om Naumans utstilling ved Tate Modern i den engelske avisen The Guardian

• billedkunst
• skulptur
• Nasjonalmuseet
• Solomon R. Guggenheim Museum 
• Museum of Modern Art

Bruce Nauman (født 6. desember 1941) er en amerikansk kunstner. Hans mangfoldige virksomhet spenner over et vidt felt ulike materialer og media, som skulptur, fotografi, neonlys, performance, tegning, video og tekst. Han blir ansett som en av de mest innflytelsesrike kunstnere i verden i dag, og hans intuitive, ironiske og ofte provokative arbeider har hatt stor påvirkning på yngre generasjoner kunstnere verden over.

Naumans arbeider kjennetegnes av en utforskning av hvordan vi kommuniserer og språkets iboende problemer. Dette innebærer også en interesse for, og problematisering av, oppfatningen av kunstneren som en formidler og fortolker av det visuelle språket. Mye av Naumans produksjon tar utgangspunkt i absurde, humoristiske og ofte vulgære språkspill, for eksempel i form av blinkende neonskilt med budskapet Run From Fear / Fun From Rear, eller videoperformance-arbeidet Clown Torture, hvor en klovn fanges i en uendelig språklig repetisjon idet han skal fortelle en vits: «Pete and Repeat were sitting on a fence. Pete fell off; who was left? Repeat. Pete and Repeat were sitting on a fence osv...».

Nauman fremhever forfatteren Samuel Beckett og filosofen Ludwig Wittgenstein, såvel som de minimalistiske komponistene John Cage, La Monte Young og Philip Glass, og komponisten og performance-kunstneren Meredith Monk som viktige referanser for sitt arbeid.

Han ble tildelt Wolfprisen i 1993.