Bjørneboe, Jens (1920 - 1976)

Jens Bjørneboe

B.s virke som billedkunstner var av kort varighet, og kan stort sett begrenses til perioden 1940–49. Fra slutten av 1940-årene slo han inn på det som ble hans livsverk, forfatterskapet. Beslutningen om å utdanne seg til billedkunstner tok han trolig i 1939 eller 1940. Som så mange andre måtte Jen...

Jens Bjørneboe

Jens Ingvald Bjørneboe var en norsk forfatter og samfunnsdebattant. Bjørneboe var utdannet billedkunstner, men etter bokdebuten i 1951 viet han seg hovedsakelig til et mangfoldig virke i skrift. Bjørneboe begynte som lyriker, men ble så mest kjent som forfatter av polemiske essay og avisartikler ...

Jens Ingvald Bjørneboe (født 9. oktober 1920 i Kristiansand, død 9. mai 1976 på Eikvold på Veierland i Nøtterøy) var en norsk forfatter med stor produksjon og sterkt samfunnsengasjement. Han utfoldet seg i ulike sjangre: romaner, skuespill, lyrikk, essays og artikler. Han tok opp spørsmål om «ondskap, grusomhet, rettferdighet og menneskelighet». Mange av hans verk er oversatt til andre språk og har fått en større leserkrets utenfor Norge. I diktning og sakprosa gikk han blant annet til angrep på skolevesen, rettsvesen og fengselsvesen. Bjørneboe levde et turbulent liv, som ifølge biografen Tore Rem var preget av manisk depressiv sinnslidelse, alkoholmisbruk og tidvis store personlige problemer, særlig mot slutten av livet; Bjørneboe uttalte selv at han slet med «depressiv sinnssykdom» og var åpen om sin alkoholisme.

Bjørneboe vokste opp som skipsredersønn i Kristiansand og levde gjennom nesten hele voksenlivet av inntekter fra familierederiet Ingvald Bjørneboe & Co., kontrollert av moren Maja Bjørneboe. Under et opphold i Sverige under andre verdenskrig ble han kjent med den tyske flyktningen Lisel Funck, som ble hans første ektefelle og som fikk stor betydning for hans senere utvikling. Etter at han kom tilbake til Norge slo han gjennom som lyriker og konservativ og antroposofisk orientert kulturpersonlighet i begynnelsen av 1950-årene, en posisjon han delte med sin fetter André Bjerke. Fra 1950 arbeidet han som steinerskolelærer i Oslo, og erfaringene han gjorde der inspirerte ham til skoleromanen Jonas (1955) som vekket stor oppsikt, er blitt trykt i store opplag og ledet til en av 1950-årenes største offentlige debatter i Norge. Han har utvilsomt selv ønsket å leve etter leveregelen han selv formulerer i Jonas: «Aldri være redd for å si hva man mener. Hvor noe hender, alltid hjelpe den svakeste.» Bjørneboe var utpreget riksmålsmann og aktiv deltager i den norske språkstriden og brukte samnorsken som et bilde på kulturløsheten og menneskefiendtligheten han mente å se hos dem han kalte «salamandere». Mot slutten av 1950-årene gikk forholdet til Lisel Bjørneboe i oppløsning, og i 1957 forlot han Norge, dypt deprimert og alkoholisert og flakket rundt i Europa.

Bjørneboes hjemkomst til Norge i 1959 markerte begynnelsen på en nyorientering. Erfaringene han gjorde under soning av en promilledom gjorde ham opprørt over fengselsvesenet, og han skrev boken Den onde hyrde (1960) om en ungdomskriminells møte med norsk fengselsvesen. I løpet av 1960-årene begynte han å nærme seg anarkismen og angrep politi, rettsvesen og seksualmoral. I 1967 ble han dømt for å ha utgitt den angivelig usedelige romanen Uten en tråd. Han begynte å publisere i venstreorienterte aviser som Orientering og innledet et samarbeid med Pax forlag. Han fant et nytt publikum blant en ny, radikal ungdomsgenerasjon i 1960- og 1970-årene som omfavnet hans autoritetskritikk og hans prinsipielle sympati for opprørere, tapere og utstøtte. Essaysamlingen Politi og anarki befestet hans nye posisjon som toneangivende anarkistisk intellektuell. Mot slutten av livet og tiårene etter ble Bjørneboe regnet som et av de mest beundrede menneskene på den norske venstresiden. Tore Rem har likevel pekt på eksempler på kontinuitet i Bjørneboes tenkning, og at den populære oppfatningen av Bjørneboe som venstreidol er en overforenkling.

1970-årene var preget av økende psykisk sykdom og alkoholisme, samtidig som han de siste årene etter to ekteskap begynte å leve ut homofilien sin. Bjørneboes siste bok, den allegoriske sjøromanen Haiene, blir likevel regnet som et av hans mest helstøpte verk. De siste årene var Bjørneboe en nær venn av den unge visesangeren Ole Paus, som ble et fast omdreiningspunkt i hans liv. Paus var samboer med André Bjerkes tidligere ektefelle Henny Moan, og Bjørneboe bodde i perioder hos Paus og Moan. I 1974 kjøpte han Paus' hus på øya Veierland, kalt Eikvold, for å unnslippe det han kalte «Byen Python» (Oslo). Der tok han sitt eget liv i 1976. Få dager før selvmordet spilte han inn egne dikt, utgitt av Paus på platen Våpenløs – Jens Bjørneboe leser egne dikt og tonesatt med det Bjørneboe «selv ville kalt 'mjau-mjau-musikk'» [jazzmusikk]. Også Oles sønn Marcus Paus har satt musikk til Bjørneboes dikt, utgitt på platen Dypt i forledelsen (2020).