Odd Tandberg
I akademitiden og i årene fremover mot sin første separatutstilling i 1950 malte T. bilder med et samfunnskommenterende innhold. Stilen var halvt formalistisk og halvt ekspresjonistisk. T. fulgte tradisjonen etter Reidar Aulie og Arne Ekeland. Andre malerier fra denne tiden var influert av Paul Klee, Joan Miró og Vera Nilsson. I slike malerier, som formidler et naivt eller primitivt tegnspråk, er den fabulerende stilen og røffheten i utførelsen typiske kjennetegn. Billedinnholdet kan ligge på grensen til det symbolske. Etter hvert forenklet T. sitt formspråk, og i perioden 1948-50 eksperimenterte han med et abstrakt, geometrisk flatemaleri. Komplementærfarger og billedflatenes inndeling i vannrette og loddrette skillelinjer preger komposisjoner av denne typen. I 50- og 60-årene videreutviklet T. det geometrisk-abstrakte formspråket. Spesielt var han opptatt av planforskyvninger og flater som åpnes og lukkes. De nonfigurative bildene, som ofte er holdt i svart, hvitt og grått, ble utført med olje- eller lakkfarger. Glatte overflater og skarpe konturer understreket den puristiske holdningen. Den svenske konkretisten Eric H. Olson og enkelte franske malere synes å ha tjent som T.s forbilder. I 1962 begynte T. å bruke nye farger, som i konsistens ligner på en sementblanding med kornet overflate. Slike malerier, med stofflige kontraster, ble murt opp med kniv. De senere årene har T. frigjort seg fra den geometriske strengheten. De objektive, geometriske grunnformene, som T. rendyrket i yngre år, oppløses gradvis til fordel for subjektive innfall og mønstre. Kunstnerens formspråk i 70- og 80-årene er fremdeles ikke-forestillende, men preges i større grad enn tidligere av fri fabulering på grunnlag av naturinntrykk.
T. kom med fra starten av i de monumentale utsmykningsoppgavene som arkitekt Erling Viksjø tok initiativet til i 50-årene. Her står Regjeringsbygget og Norsk Hydros kontorbygg i Oslo sentralt. Sammen med ingeniør Sverre Jystad hadde Viksjø utviklet en ny fasadetekstur, naturbetongen, som fremkom ved at småstein (singel) ble støpt ned i betong under trykk. Sementoverflaten kunne dermed vaskes eller sandblåses. Som medium for kunstneriske utsmykninger førte denne teknikken til et fullstendig sammenfall mellom bilde og materiale. Dessuten ble utsmykning og arkitektur samordnet i et enhetlig uttrykk. Denne arbeidsprosessen, med deltagelse allerede på byggestadiet, den nære tilknytningen til arkitekturen og bruken av moderne teknologi stemte godt overens med T.s egne kunstneriske holdninger. I Regjeringsbygget, hvor T. samarbeidet med Carl Nesjar, Inger Sitter og Tore Haaland, tegnet og sandblåste han abstrakte komposisjoner direkte på veggen i naturbetong (1957-58). Til Norsk Hydros kontorbygg utførte T. to frittstående parkmurer (1959-62) i steinmosaikk (kongloteknikk). Denne teknikken var også utarbeidet av Viksjø, og den består i at naturstein, som kunstneren hentet i Larvik-distriktet, ble støpt ned i betong, skåret rett og slipt i plan. Naturbetong, vanlig betong og steinmosaikk ble T.s viktigste materialer i den lange rekken av nonfigurative utsmykkingsoppdrag, som han gjennom årene har gjennomført for landets kommuner, staten og det private næringsliv. I årene 1960-64 begynte han å lage nonfigurative friskulpturer i naturbetong. Typisk for T.s skapende virksomhet er den litt designer- eller arkitektinspirerte arbeidsdelingen. Skulpturer av denne typen ble som regel støpt seksjonsvis i plater og deretter montert. Som materialkunstner har T. alltid funnet det interessant og utfordrende å ta uvante materialer i bruk. Det gjelder særlig ulike betong- og plastprodukter. Denne åpenheten omfatter også nye tendenser og kunstkategorier. I annen halvdel av 60-årene begynte T., som den første i Norge, å utforske den kinetiske kunstens visuelle og mekaniske virkemidler. Under innflytelse fra Eric H. Olson, Victor Vasarely og Julio Le Parc skapte han en rekke originale kunstverker, hvor han manipulerer med lys, farge og bevegelse. Spesielt bør hans monitorlignende lyskasser med elektromotorer nevnes. I disse roterer glassplater eller -staver som avgir filtrert lys. På denne måten skapes det et stadig skiftende synsbilde med koloristiske variasjoner. Som grafiker har T. syslet med teknikken litografi, serigrafi og metalltrykk. Både alder og idealer knytter T. til den abstrakte pionergenerasjonen fra 50-årene. Derfor har den dekorative organisering av form, farge og overflate alltid vært et ledende prinsipp i hans kunst. Nettopp gjennom det mandige uttrykk og den ornamentale enkelhet og ro har han forfektet sin personlige tolkning av den nonfigurative estetikk. For øvrig bør T.s allsidige produksjon og faglige innsikt i utsmykkingskunstens forhold til arkitektur og sosialt miljø fremheves.
I arbeid...