Robert E. Peary
var en amerikansk polarforsker og marineingeniør med rang som kontreadmiral fra 1909.
I tidsrommet 1886 til 1909 gjennomførte Peary en rekke ekspedisjoner i Nordvestgrønland og Ellesmereøya. En av hans følgesvenner var nordmannen Eivind Astrup. I 1909 skal han ha nådd Nordpolen, en påstand det i ettertid er sådd tvil om.
Tidlig livRobert Edwin Peary var Charles og Mary Wiley Pearys eneste barn. Faren døde av lungebetennelse da Robert var tre år og moren flyttet i nærheten av sin familie i Maine. Han studerte til sivilingeniør på Bowdoin College, Brunswick og fikk jobb hos Coast and Geodetic Survey (Kyst- og geodetiske oppmålinger) i Washington D.C. Han hadde tidlig ambisjoner om å gjøre noe heroisk og derved få status og bli kjent. I 1881 besto han en konkurranseeksamen for stilling som sivilingeniør og løytnant i den amerikanske marinen. I 1882 traff han Josephine Diebitsch, som han giftet seg med i 1888.
På jobb i Key West, Florida, i 1882 fikk han gul feber, men kom seg og fikk stor suksess med ingeniørjobben. I 1884 gjorde han også en god jobb som assistent på en oppmåling for en eventuell skipskanal gjennom Nicaragua.
Grønland 1886Da Peary kom over en bok om Grønlands lite kjente innlandsis fikk han ideen om at han en dag skulle krysse den fra vest til øst. Nordpolen kunne også være en vei til berømmelse. I 1886 dro han til Godhavn (Qeqertarsuaq), Grønland, på hvalfangeren Eagle. Sammen med en ung danske kom han seg opp på innlandsisen. Begge dro på hver sin slede og gikk cirka 180 kilometer innover iskappen før de måtte snu. Hjemme igjen fikk Peary utgitt en beretning om turen og begynte derved å bli kjent som en oppdager.
I Nicaragua igjen, med afroamerikansk Matthew Henson som tjener, tilbrakte Peary syv måneder i jungelen med kanalprosjektet. Han giftet seg med Josephine da han kom hjem i august 1888.
Nordgrønland-ekspedisjonen 1891–1892I 1889 ble Peary satt ut av nyheten om at Fridtjof Nansen hadde krysset Grønlands innlandsis. Han måtte da endre egne planer og bestemte seg for å påvise Grønlands nordlige utstrekning. Henson og Josephine var selvskrevne som deltakere. Ut av mange søkere ble Frederick Cook antatt som ekspedisjonslege og den unge nordmannen Eivind Astrup som skiekspert. De to siste var Langdon Gibson og John M. Verhoeff. Pearys plan var å etablere en base på Nordvestgrønland ved Hvalsund på 77° 35' nordlig bredde. Der skulle de forberede seg til en ekspedisjon nordover til det nordligste punktet på Grønland.
Ekspedisjonen reiste med Kite, en gammel sel- og hvalfanger, til McCormick Fjord, nordvest i Inglefield Fjord, like ved dagens inuittbosetning Qaanaaq og like nord for det opprinnelig planlagte Hvalsund. I isen på vei nordover ble Peary skadet da skuten traff et isflak, den brå bevegelsen gjorde at rorpinnen traff det høyre benet hans og brakk begge leggbenene over ankelen. Peary måtte holde seg i ro mens de andre etablerte overvintringsbasen. Huset, Redcliffe House, ble bygget og målte 22 x 12 fot. Innvendig var det delt i to med et 12 x 7½ avlukke til Peary-ekteparet, og resten til de fem mennene og annet boareal. De klarte å overtale et inuittpar, Ikwa og Manee, til å bosette seg like ved huset og fikk således eksperthjelp med jakt og skinnarbeid. Ettersom vinteren nærmet seg, bygde flere familier igloer i nærheten og hjalp til å bearbeide skinnklær og sy kamikker (langskaftede selskinnstøvler) til Pearys gruppe.
Da våren begynte å vise seg brukte Cook, Astrup og Gibson – sammen med inuitthjelpere – de første dagene i mai 1892 til å forflytte en stor mengde utstyr og proviant de 550 meterne opp på innlandsisen, slik at det var klart til sledeekspedisjonen nordover som Peary ledet. Starten var imidlertid kaotisk før de begynte å få litt øving både med hundene og hele logistikken. Det var bare Astrup som mestret skigåing, mens de andre brukte truger, og da to av mennene etter planen skulle sendes tilbake etter 200 kilometer var det Astrup som Peary valgte til å fortsette.
23. juli kom Kite tilbake for å hente gruppen, men Peary og Astrup dukket ikke opp før 5. august. De var ved god helse etter å ha klart å krysse innlandsisen i nordvest helt frem til fjorden de kalte Independence Fjord. Her kunne de konstatere at innlandsisen ikke strakk seg lenger nordover. Selv om dette ikke var bevis på Grønlands nordlige utstrekning ble påstanden akseptert av mange inntil videre, og Peary og Astrup ble hyllet for bragden. Ikke minst var Astrup kritisk til Pearys påstander. Da ekspedisjonen dro fra Grønland med Kite var det uten Verhoeff, som hadde gått fra Redcliffe House og forsvunnet like før de skulle dra. Han ønsket å bli hos inuittene, men antagelig forulykket han på breen.
Grønland 1893–1895Peary hadde nå oppnådd en del berømmelse, men ikke nok til å slå seg til ro. Ekspedisjonen denne gangen på Falcon med kaptein Harry Bartlett var større enn sist med en overvintringsgruppe på 14. Planen var en mer detaljert undersøkelse av det nordvestligste delen av Grønland. Peary skrev at Nordpolen ikke var et mål. Josephine var med igjen, men denne gangen var hun gravid. Henson og Eivind Astrup var også med.
En ny base ble etablert i Inglefield Fjord og huset ble kalt Anniversary Lodge. Redcliffe House var blitt ødelagt av inuitter like etter at det var blitt forlatt av Pearys gruppe. 12. september fødte Josephine en pike som fikk navnet Marie Ahnighito. Det andre navnet var etter inuittkvinnen som sydde en pelsdrakt til barnet. Pearys nye forsøk på å reise nordøstover innlandsisen ble mislykket. Astrup ble syk og kunne ikke delta. Etter at han kom seg, dro han sørover på en sledereise på 1300 kilometer sammen med sin venn inuitten Kolotengva langs nordkysten av Melville Bugt og kartla den for første gang. Dette ble ekspedisjonens eneste virkelige utbytte, da Peary måtte gi opp grunnet uhell og dårlig vær. Imidlertid overtalte Peary inuitten Aleqatsiaq til å vise ham hvor en stor «jernstein» (en meteoritt) lå. En til var gjemt under snøen i nærheten og en tredje cirka syv kilometer bortenfor. Disse var viktige for inuittene, men Peary nå hevdet eierskap.
Da Falcon ankom i slutten av juli 1894 for å hente ekspedisjonen, bestemte Peary seg for å bli et år til sammen med Henson og en til, Lee. Han mente at han ikke hadde oppnådd nok denne gangen til å få nok heder når han kom hjem. Sommeren 1895 fikk Josephine i stand en redningsekspedisjon med Kite. I april hadde Peary, Henson og Lee klart å gjenta turen til Independence Fjord, men hadde bare så vidt greid å overleve den. Den eneste måten å ha noe å vise til hjemme var å ta med seg inuittenes meteoritter. To av meteorittene, Kvinnen og Hunden, fikk han med på Kite. Den tredje, Ahnighito på 34 tonn, var for stor til å flytte på. Det er rimelig å anta at fjerningen føltes som et stort tap for inuittene.
Grønland 1896Polarekspedisjoner var nå generelt i vinden, og Peary følte at han var mislykket og ferdig med de store ambisjonene. Han hadde imidlertid vunnet en del ry i forbindelse med de store meteorittene, og i 1896 returnerte han til Nordvestgrønland for å hente den siste. Det var en ingeniørbragd i seg selv å få steinen inn i det lille skipet Hope. Alle tre meteorittene er nå utstilt i det amerikanske naturhistoriske museum i New York. I tillegg brakte Peary tilbake til museet seks inuitter som skulle studeres. Blant disse var syv-år gamle Minik/Mene og hans far. Fire av inuittene døde av tuberkulose vinteren 1897/1898 og en ble returnert til Grønland. Minik døde av spanskesyken i 1918.
Nordpolsforsøk 1898–1902Peary fikk det amerikanske geografiske selskapet Cullums geografiske medalje og UKs Royal Geographical Societys Patrons medalje for sitt arbeid på Grønland. Han begynte nå å sikte mot Nordpolen. I London ble han forært Windward av aviseier Alfred Charles Harmsworth. Harmsworth hadde finansiert Frederick Jackson-ekspedisjonen til Frans Josef land i årene 1894–1897, og det var Windward som hadde brakt Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen tilbake fra Frans Josef land til Norge i 1896. Peary fikk høre at Fram s kaptein Otto Sverdrup planla en ny ekspedisjon i 1898 som skulle gå til nordsiden av Grønland, og Peary ble redd for at Sverdrup planla å beseire Nordpolen først.
Peary påsto at det var uten tvil at Etah-området ved Smith Sund mellom Grønland og Ellesmereøya var hans til å bruke for videre geografiske oppdagelser og ingen andres, samt at inuittene der, som han hadde trent opp til å hjelpe ham, også var hans. Det var i dette området han møtte Sverdrup som overvintret med Fram i 1898—1899. Peary gjorde det klart at han hadde førsterett til denne veien til Nordpolen. Sverdrup dro vestover i stedet og oppdaget store landområdet vest for Ellesmereøya. Fortsatt redd for Sverdrups egentlige intensjoner satte Peary av gårde med Henson, ekspedisjonslegen Thomas S. Dedrick og fire inuitter for å etablere enda et depot i Fort Conger ved Lady Franklin-bukt helt nord på Ellesmereøya. Det var her den ulykkelige amerikanske ekspedisjonen under Adolphus Greely hadde hatt en vitenskapelig base i 1881—1883. Det var midt på vinteren og med temperaturer så lave som -50°C. Peary forfrøs føttene og måtte amputere åtte tær.
Peary hadde anledning til å returnere hjem med ekspedisjonens forsyningsskip i 1899, men ville ikke reise før han hadde utrettet noe stort. Da Josephine fikk vite om hans amputasjoner dro hun nordover i juli 1900 på Windward sammen med datteren. En ny datter, Francine, var blitt født i januar, men hadde dødd i august av cholera infantum, en bakterieinfeksjon. Ved Smith Sund ble Josephine overrasket av inuittkvinnen Allakasingwah, som fortalte at hun var Pearys kone. Hun hadde med seg deres to år gamle sønn. Peary var på denne tiden lenger nord i Fort Conger, og Windward ble frosset inne ved Kapp Sabine på Ellesmereøya før det kunne returnere til USA, slik at også Josephine måtte overvintre. Peary sluttet seg til Windward etter hvert.
Peary hadde nådd Grønlands nordligste punkt på 83° 39' n.br. våren 1900. Han kalte det Kapp Morris K. Jesup etter en stor bidragsyter til ekspedisjonen. Derfra hadde han startet utover sjøisen, men nådde bare 35 kilometer nordover på en uke før han ga opp. Ved nytt forsøk våren 1901 kom han ikke så langt som til pakkisen en gang.
Cook ble bedt av Peary Arctic Club om å unnsette Peary sommeren 1901. I juli dro han med selfangeren Erik med flere betalende passasjerer. Erik møtte Peary på Windward i Foulkefjord ved Etah. Cook fikk lov til å foreta en detaljert undersøkelse av Peary og fant ham å være i svært dårlig stand. Han beordret en diett av ferskt kjøtt og særlig lever, som Peary i utgangspunktet nektet. Peary hadde blitt uvenner med Dr. Dedrick og ønsket at Cook skulle bli og overta stillingen, men Cook mente han ikke kunne dytte ut den ansatte legen dersom denne ikke ville gå. Peary nektet å returnere til USA og Erik forlot Grønland etter å ha lagt ut et depot for Peary i nærheten av Kapp Sabine på Ellesmereøya.
Våren 1902 startet Peary igjen ut over isen fra Kapp Hecla, nordligst på Ellesmereøya. Det ble fiasko på nytt og endelig returnerte Peary på Windward til USA. I august 1903 fødte Josephine en sønn, Robert E. Peary jr.
Nytt Nordpolsforsøk 1906Peary ble forfremmet til kapteinløytnant og ble tildelt flere internasjonale medaljer, og han planla nå ett forsøk til på å nå Nordpolen. I juli 1906 dro han på Roosevelt med kaptein Bob Bartlett og med Matthew Henson. Denne gangen skal han ha nådd noe lengre nord enn Umberto Cagni, som på hertug Luigi Amedeo av Savoias ekspedisjon til Frans Josef land i 1899–1900 hadde slått Nansen og Johansens rekord og nådd 86° 34' n.br. Peary hadde studert Otto Sverdrups beretning fra Fram-ekspedisjonen i årene 1898–1902, og hadde denne gangen tatt utgangspunktet i Axel Heiberg-øya. Fra det nordligste punktet hadde han sett mer land som han kalte Crocker Land. Han mente at dette kunne være et område som strakte seg helt til Nordpolen. Det viste seg senere at han må ha sett en luftspeiling i og med at det ikke finnes land nord for Axel Heiberg-øya. Uansett fikk Peary enda mer ære og en ny medalje fra National Geographic Society.
Endelig Nordpolen?Frederick Cook dro nordover igjen i 1907 for å forsøke seg på Nordpolen. Da Peary fikk høre i oktober 1907 at Cook var etablert i Etah-område klar til å forsøke seg på Nordpolen skal han ha blitt rasende. Han beskyldte Cook for å stjele hans eskimoer som han hadde trent opp til en slik ekspedisjon. Meningen ble spredd om at dersom Cook kom tilbake med påstand om at han hadde nådd Nordpolen, ville det være løgn. Peary måtte nå skynde seg, og i 1908 forlot han igjen USA med skipet Roosevelt. Han ankom Etah i august og tok kommando over alle Cooks eiendeler, inkludert brev Cook hadde ønsket sendt hjem den sommeren.
4. september nådde Roosevelt nordkysten av Grant Land, Ellesmereøya. Ekspedisjonen overvintret ved Kapp Sheridan (82° 27ʹ n.br.), og i februar 1909 ble et depot lagt ut på Kapp Columbia på 83° 7ʹ n.br. Herfra startet 1. mars 1909 24 mann mot Nordpolen, med 133 hunder og 19 sleder. 1. april vendte siste hjelpeparti tilbake fra 87° 47ʹ. Peary fortsatte, bare fulgt av Matthew Henson og fire inuitter. 6. april 1909 ble 89° 57ʹ n.br. nådd. Her ble det tatt opp observasjoner gjennom 24 timer, og de gikk noen kilometer i forskjellige retninger, for at Nordpolen sikkert skulle være nådd. Peary var tilbake på Kapp Columbia 23. april, etter å ha tilbakelagt 413 nautiske mil fra polen.
Peary returnerte til USA tidlig i september 1909, midt i feiringen av Cooks beseiring av Nordpolen. Dette ble starten på en lang og hard diskusjon om hvem av dem som nådde polen først og hvem som løyet. Det var særlig de usannsynlig raske dagsetappene som begge meldte som ikke har vært mulig å gjenta siden. Selv om Cook til slutt kom verst ut av krangelen, er det nok den alminnelige meningen i dag at ingen av dem faktisk nådde Nordpolen. Om de bevisst løyet eller trodde at de hadde klart det er usikkert, men det synes merkelig at ingen av dem tok med noen som var øvd i navigasjon og kunne bekrefte observasjonene.
Peary utgav blant annet Northward over the Great Ice (1898) og The North Pole (1910). I 1910 ble han forfremmet til kaptein, og i 1911 til kontreadmiral med virkning fra 1909, samtidig som han trakk seg fra marinen og flyttet til Eagle Island, Maine. I 1914 flyttet han og Josephine til Washington D.C. Peary fortsatte å få æresbevisninger, og han brukte sin posisjon til å promotere luftfart for militær bruk. Han døde 20. februar 1920 av pernisiøs anemi og ble begravet som en helt på Arlington National Cemetery. Blant annet bærer flere av den amerikanske marinens skip og en god del geografiske steder Pearys navn. I 1932 foretok Robert Bartlett og Pearys datter Marie Ahnighito Peary Stafford en ekspedisjon på Effie M. Morrissey for å sette opp et minnesmerke til Peary på Kapp York, Grønland.
Les mer i Store norske leksikon- ekspedisjoner i Arktis
- Frederick A. Cook
- Eivind Astrup
- utforskning av Grønland
- American Museum of Natural History: Fragments of Cape York
- Peary, Robert E. 1898: Northward over the Great Ice
- Peary, Robert E. 1907: Nearest the Pole
- Peary, Robert E. 1910: The North Pole
- Peary, Robert E. 1917: Secrets of Polar Travel
- Herbert, Wally: The noose of laurels : Robert E. Peary and the race to the North Pole, 1989, isbn 0-689-12034-6
- Bryce, Robert M. 1997: Cook, Peary. The Polar Controversy, Resolved. isbn 0-8117-0317-7
- Harper, Kenn 2017: Give Me My Father's Body: The Life of Minik, the New York Eskimo. Revidert 2017: Minik: the New York Eskimo: an Arctic explorer, a museum, and the betrayal of the Inuit people
I arbeid...