Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870) var en norsk forfatter, journalist og jurist.
Han regnes som Norges første moderne journalist. Olav Vesaas beskriver Vinje som en individualist uten sterk tilknytning til noe bestemt samfunnslag, ifølge Vesaas «åndsaristokratisk» anlagt, og stolte ikke helt på folket. Men oppholdet i det klassedelte Storbritannia skal ha beveget Vinje i en mer demokratisk retning.
Vinje var en av de første etter Ivar Aasen selv som aktivt tok i bruk Aasens landsmål, og den første som gjennomgående brukte landsmål (nynorsk skriftspråk) også i prosa. Han var en språkpionér og opphav til dikt som «Våren», «Ved Rondane», «Kunnskap skal styra rike og land», barnesangen «Blåmann» og mange flere. Da radioprogrammet Ønskediktet ba lytterne om å stemme fram det mest elskede kjærlighetsdiktet i norsk litteratur, vant Vinje med «Den dag kjem aldri» fra syklusen Storegut. Diktet kan synges på tradisjonelle folkemelodier som brukes på nystev. Komponisten Edvard Grieg har tonesatt flere Vinjedikt. Han lykkes ikke som forfatter i stort format blant annet dramaet Olaf Digre og den ufullførte romanen Elsk og Giftarmaal.
Vinje skapte sin lyrikk i overgangstida mellom Henrik Wergelands død i 1845 og det såkalte moderne gjennombrudd, og plasseres litteraturhistorisk som en representant for den poetiske realismen. Han beskrives som «en eiendommelig, vittig og rik natur» og en utmerket folketaler som skapte liv og lyst, men bak skjemtet lå alvoret.
I Christiania ble han involvert i det intellektuelle miljøet kalt «Det lærde Holland», der han vanket sammen med «innvandrede ungkarer» som Paul Botten-Hansen, Ivar Aasen, Knud Knudsen, Ole Vig, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Ernst Sars var også en venn og ble gjerne med Vinje på fjelltur. Vinje var brutal i sin kritikk av Ibsens drama Brand. Hans anmeldelse fylte et helt nummer av Dølen. Jan Inge Sørbø beskriver Vinje som en stor sosiolog, på linje med Eilert Sundt. Vinje var omstridt i sin samtid og beskrevet som «karakterløs».